Derfor er dette banebrytende bandet blant årets festival-høydepunkt i Norge
Hvor legendariske er egentlig Shakti og John McLaughlin? Hvor heftig kan improvisasjonsmusikk bli? Og hvorfor bør du prioritere åpningskonserten på Kongsberg Jazzfestival høyt på festivalbudsjettet ditt i år?
Vi fant noen kunnskapsrike og dyktige norske musikere til å kaste lys over det legendariske samspillet mellom den indiske gruppa og den engelske musikeren, og hvorfor møtet mellom en vestlig jazzgitarist og sørasiatiske musikktradisjoner treffer så hardt.
For nå har du sjansen til å se og høre denne banebrytende konstellasjonen med egne øyne og ører når de spiller en eksklusiv Skandinavia-konsert på Kongsberg Jazzfestival sammen med tabla-virtuosen Zakir Hussain. Dette skjer i Kongsberg Musikkteater på åpningsdagen, 5. juli.
Kjøp billetter her // Se festivalprogram
Oddrun Lilja: Sitarmester kuppet kulturskole-opplæringen
– Denne musikken tok meg på senga da jeg oppdaget den som 19-åring, forteller gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir (31).
Hun mottok #huninvester-prisen under Kongsberg Jazzfestival i fjor, har gitt ut to album som LILJA og opptrer med utvidet band som LILJA Extended på Energimølla torsdag under festivalen, med det ferske albumet «Mirage» i gigbagen.
– For meg begynte fascinasjonen for indisk musikk og raga med Shakti, forklarer hun.
– Når man er 19 år gammel har man et svært åpent sinn. Man kan bli veldig sterkt truffet av musikk. Og Shakti traff meg rett i hjertet på en måte som det er vanskelig å forklare.
Meldte seg på sitarkurs
Det heftige tenåringsmøtet med Shakti og den sør-asiatiske klassiske musikken fikk Oddrun, som vokste opp på Grorud, til å melde seg på sitarkurs på kulturskolen på Grønland.
– Jeg sto i kø en god stund, og omsider fikk jeg plass. To dager før kurset skulle begynne, deltok jeg på en workshop med Ashraf Sharif Kahn på Musikkhøgskolen. Jeg nevnte jeg for ham at jeg snart skulle ha min aller første sitartime. Da så han skeptisk på meg og mumlet litt sånn «hm, jasså, okei?». Så sa han: «Nei, du møter meg her på søndag». Slik tok verdens beste sitarist meg under vingene, forteller hun lattermildt.
Musikk som en Highway to God
Det må kunne sies å ha gitt musikerkarrieren et visst løft. Mer enn ti år senere er Oddrun Lilja en respektert og bereist musiker. Passet er stemplet inn og ut av India flere ganger, og hun har opptrådt på store ragafestivaler med sin elektriske gitar. Årene som sitarheltens protesjé har gitt henne mange muligheter som musiker, men også heftige utfordringer.
– Skal du spille en ragakonsert i India, er det sett på som en veldig spirituell sak. Folk forventer at musikken og konserten er en Highway to God. Det er en ekstrem kunst å klare å skape det rommet og den reisen for publikum. Det krever også en virtuositet, noe jeg beundrer i Shakti og McLaughlins gitarspill.
– Det er som et språk. Hver raga er et språk, det holder ikke å bare kunne skalaen og spille tonene. Man må kunne manøvrere i språket og bruke det til å fortelle en historie som skal ha dynamikk og oppbygning, og som holder spenningen over lang tid.
Måtte ta et valg
Men noen heltidstilværelse som ragamusiker ble det ikke for en musikalsk søkende gitarist fra Grorud.
– Jeg måtte etter hvert ta et personlig valg. Jeg kunne valgt å vie resten av livet mitt til denne musikken dersom jeg skulle tatt dette videre til nye nivåer. Men jeg har også andre farger inni meg som jeg gjerne vil få ut i musikken min. Så jeg kom til et punkt der jeg tenkte: Jeg tar med meg dybden og de lange linjene fra ragaene og den indiske musikken, men jeg trenger også lage musikk basert på andre impulser.
Kjøp billetter til Shakti her // Kjøp billetter til LILJA Extended her
Hedvig Mollestad: Kontroll og eksplosjon hånd i hånd
– Med Shakti klarte John McLaughlin virkelig å redefinere hva jazz og gitar kunne være. De satte en standard som ingen har vært i reell nærhet av å matche, sier en annen toneangivende norsk gitar, Hedvig Mollestad Thomassen (41).
Det er kanskje ikke noen påtrengende direkte spor etter indisk musikktradisjon i det ellers sjangeroverskridende powertrioformatet til Hedvig Mollestad Trio, men John McLaughlin står høyt i kurs på Hedvigs gitarheltliste.
– For meg var det ekstremt banebrytende å høre det McLaughlin gjorde med Mahavishnu Orchestra. Jeg synes det var fantastisk og vilt, forklarer hun.
– Dette er musikk som har så godt som alt. Kule riff, skeive riff, kompliserte greier som bare låt fett og skakt, helt fantastisk gitarlyd, nydelig vreng og med ringmodulator her og der, stramme regisserte partier, løse og ville duo-partier. Kontroll og eksplosjon hånd i hånd.
Nysgjerrighet på tvers av sjangere og land
Hedvig Mollestad forteller at hun etter hvert har lært seg å sette mer pris på bredden i McLaughlins musikk og talent.
– En viktig inspirasjon for meg er McLaughlins dype forståelse for jazz, kombinert med en tilsynelatende ubegrenset nysgjerrighet for gitaren som instrument og kilde til musikk, på tvers av sjangere og land. Så har han kanskje gradvis beveget seg i en retning der jeg rent lydmessig og stilistisk ikke har vært så interessert. Men hans ydmyke holdning til musikk og andre musikere, studenter og mennesker og verden generelt virker helt genuin og er noe å se opp til.
Omtrent på samme tid som John McLaughlin grunnla Shakti sammen med fiolinisten L. Shankar og tabla-virtuosen Zakir Hussain midt på 1970-tallet ga han ut Mahavishnu-albumet «Visions of the Emerald Beyond». Det er Hedvig Mollestads favoritt i McLaughlin-katalogen.
– Det er et album som har alt, og en av veldig få plater jeg fortsatt får ekstremt mye ut av. Den griper meg og engasjerer meg på et barnlig nivå, den gjør meg glad og gira. Tenk at det har blitt lagd så kule og fete og gøye ting på gitar!
Fascinasjonen for albumet strekker seg så langt at hun har inkorporert deler av det når hun er ute og spiller med sin trio.
– Vi pleier ofte å sette på sistesporet «On The Way Home To Earth» over anlegget når vi går av scenen. Det som skjer mellom McLaughlin og trommis Narada Michael Walden her er virkelig et av de største musikalske høydepunktene jeg kan forestille meg.
Høygravid McLaughlin-oppvarmer
I 2014 varmet Hedvig Mollestad Trio opp for McLaughlin, i selveste Royal Festival Hall under London Jazz Festival.
– Jeg var gravid i sjette måned, og uka før gig’en ble jeg lagt inn på Ullevål sykehus og akuttoperert for blindtarmsbetennelse. Utskrivingssamtalen etterpå bar preg av at jeg ikke under noen omstendigheter hadde tenkt til å droppe den London-turen.
Vel fremme i London ble det også tid for et heltemøte med McLaughlin.
– Han hadde på seg en knæsj rosa V-genser og spurte til og med om å få ta på magen min. Han mente det kom til å bli en jente. Og det fikk han jo rett i!
Kjøp billetter her // Se festivalprogram
Morten Halle: Hybridmusikk som blir noe mer
– Shakti er ekte hybridmusikk, ekte fusion. Det er ikke to musikktradisjoner som bare møtes, det er noe mye mer. Det er musikere som søker å lære seg hverandres tradisjon og smelte dette sammen til unik musikk. Når John McLaughlin og Shakti gjør dette tidlig på 1970-tallet er det veldig unikt, forklarer Morten Halle (65).
Han er saksofonveteran fra Oslos jazz- og fusionmiljø, men også en sentral skikkelse i å introdusere studentene ved Musikkhøgskolen for indiske musikktradisjoner og instrumenter. Her har en rekke indiske musikere vært forelesere og gjestelærere, både kortere klasser og workshops, men også som eget fagemne under ledelse av sarod-spilleren Sudeshna Bhattacharya. Det var i en slik workshop at Oddrun Lilja ble «oppdaget» av Ashraf Sharif Kahn.
– De finnes utallige fusion- og kulturblandingseksempler der musikerne på sitter og gjør hver sine ting ved siden av eller oppå hverandre. Her er de indiske musikerne jeg har truffet unike. De er opptatt av å formidle sin tradisjon på en generøs måte for vestlige musikere. De lærer deg en liten flik av en stor tung tradisjon, som egentlig tar et helt liv å mestre. De gir deg et innblikk og legger til rette for et musikalsk møtepunkt der man kan spille sammen, forklarer førsteamanuensis Halle.
Dette tankesettet preger i særlig grad Shakti. John McLaughlin utgjør et tidsskille her, mener Morten Halle.
– John McLaughlin gikk i dybden og lærte seg tradisjonene på ordentlig, både de sør-indiske og nord-indiske som kommer til uttrykk i Shaktis musikk. Dette er et nytt nivå etter Mahavishnu Orchestra. Husk at McLaughlin kom fra britisk blues- og rockbakgrunn da han startet Mahavishnu. Dette var et tidlig eksempel på fusion som et mer tradisjonelt og akustisk orientert jazzpublikum ikke var helt klare for å omfavne. Shakti-prosjektet, som var mer akustisk, bidro til å gi McLaughlin et bredere nedslag i jazzmiljøet. Den vellykkede fusjonen åpnet opp den indiske musikken for et større vestlig publikum, forklarer Morten Halle.
Saksofonisten og musikkviteren påpeker også en annen viktig faktor i den vellykkede hybriden av indisk tradisjonsmusikk og jazz som Shakti er en eksponent for.
– Det som fortoner seg som fritt og energisk, og som varer i 18 minutter, treffer så godt fordi det er en underliggende planmessighet og struktur bak kaoset. Derfor opplever vi at musikken får fremdrift og logikk over tid. Dette kjennetegner også de beste jazzimprovisasjonene, fra Coltrane og fremover. Her er det mange musikkstudenter som har fått a-ha-opplevelser, og som har erfart at i den indiske tradisjonsmusikken ligger det direkte, håndfaste verktøy for å bli bedre improvisasjonsmusikere. Den planmessigheten er ikke lett å høre for et utrent vestlig øre, men det står helt sentralt, forklarer Morten Halle.
Kjøp billetter her // Se festivalprogram
Kjøp billetter her // Se festivalprogram
Ti ting du trenger å vite:
Shakti, John McLaughlin og forbindelseslinjene mellom jazz og tradisjonell indisk musikk er en spennende del av musikkhistorien. Her er noen fakta og sammenhenger som er verdt å ta med seg:
- Shakti ble grunnlagt i 1974. Albumdebuten kom i 1976, et konsertopptak fra Long Island, New York i 1975.
- «Shakti» er sanskrit og kan forenklet oversettes med «kraft» eller «energi». Det er et bregep som innbefatter en stor del av verden og livet, og kan blant annet referere til den kreative energien som strømmer gjennom bandets musikk.
- Bandet var et av de første i jazzfeltet til å kombinere indiske klassiske musikkelementer med jazz, noe som skapte en unik fusion-sound lenge før «world music» var blitt et begrep.
- Shakti kombinerer gitar og fiolin med tradisjonelle indiske instrumenter som tabla, mridangam og ghatam.
- John McLaughlin hadde en åndelig søken som førte ham til indisk filosofi og meditasjon. Han ble en tilhenger av den indiske åndelige læreren Sri Chinmoy og endret til og med sitt navn til «Mahavishnu», som ga navnet til hans band Mahavishnu Orchestra som albumdebuterte i 1971. Dette var McLaughlins første store prosjekt der han utforsket og integrerte indisk musikk i sin egen komposisjon og fremføring.
- McLaughlin spilte en viktig rolle i Miles Davis’ elektriske jazzperiode og medvirket på flere av hans album, inkludert «In a Silent Way» og «Bitches Brew». Dette la i sin tur grunnlaget for hans eksperimentelle, improvisatoriske og musikalske åpenhet.
- Både indisk klassisk musikk og jazz legger stor vekt på improvisasjon. I sør-asiatisk musikk brukes begrepene»Raga» (melodisk struktur) og «Tala» (rytmisk struktur). Felles lidenskap for spontanitet og kreativ utfoldelse har bidratt til å skape naturlige bånd med jazzen.
- Raga’er kan beskrives som rike og varierte skalaer, med ulike sentimenter («rasa») og bestemte regler for rekkefølgene på tonene. Slike skalaer har likheter med jazzmoduser og har inspirert vestlige musikere til å eksperimentere med nye melodiske og harmoniske konsepter.
- Indisk musikk er rytmisk intrikat og kompleks, og systemet med talas fungerer i praksis som rytmiske sykluser. Dette har fengslet og inspirert jazzmusikere, som ofte er interessert i å utforske slike rytmiske mønstre.
- The Beatles’ veldokumenterte fascinasjon for India, sitarer og Ravi Shankar åpnet vestlige øyne og ører for indisk tradisjonsmusikk. Innenfor jazzen er ekteparet John og Alice Coltrane kanskje like viktige som inspirasjonskilder innenfor en retning som kan kalles spirituell jazz.
Kjøp billetter her // Se festivalprogram
Tekst: Sven Ove Bakke
