Hedvig Mollestad om John Scofield:
«Han har tilført en form for Hendrix-element til jazzmusikken»
Gitaristen Hedvig Mollestad mimrer om den gangen hun som 14-åring fikk en ny gitarhelt: John Scofield. En av jazzens mest innflytelsesrike gitarister.
I forkant av festivalen i 2017 ba vi gitaristen Hedvig Mollestad om å skrive en tekst for Kongsberg Jazzfestivals magasin. Teksten tar for seg hennes forhold til jazzgitarlegenden John Scofield. I år kommer Scofield igjen til Kongsberg, denne gangen med den like legendariske bassisten Dave Holland. Mollestads refleksjoner om Scofields stil og påvirkning vibrerer like godt nå som da.
Å bli dratt baklengs inn i fuglekassa til John Scofield
Tekst: Hedvig Mollestad
I 1996 var det 14 år siden jeg ble født. Og 14 år siden John Scofield begynte å turnere med Miles Davis. Det var 22 år siden han platedebuterte med Gerry Mulligan og Chet Baker (han var vikar for sin lærer Mick Goodrick) og bare 19 år siden han spilte inn med Charles Mingus og erstattet Pat Metheny i Gary Burton Quartet. Det var tre år siden han la seg i den venstre kanalen og spilte inn «I Can See Your House From Here», mens Pat Metheny tok seg av synthgitaren i den høyre, i hvert fall tidvis. Dette var en mestermøteplate som det skulle gå ytterligere 14 år før jeg hørte for første gang.
Året var altså 1996. John Scofield hadde akkurat sluppet «Quiet», albumet der han spiller akustisk gitar med stort ensemble: Flere walthorn, flügelhorn, fløyte og bassklarinett. Og Wayne Shorter.
Ung jazzpurist
Ryktet hadde begynt å gå i min jazzglade familie om at jeg spilte gitar – og til og med noe jazz. Så søskenbarnet mitt kom med «Quiet» til meg. På den tida var jeg allergisk mot all musikk som hadde lyn i logoen (AC/DC), tøffet seg med skeive fonter (Metallica), og generelt alt som inneholdt hodeskaller (Iron Maiden). Jeg himlet jazzpuristisk med øynene av alt slikt, selv om Pearl Jam visst var innafor. Og Nirvana. Det var vel noe med kleskoden.
Uansett: det var lurt å selge inn den akustiske John Scofield til meg, selv om det betydde at jeg ble kjent med ham gjennom en av hans mindre typiske sider, som lå ganske langt unna det som faktisk hadde skapt ham en karriere. Samarbeidet med Miles Davis ble for ham, som for alle andre som ble velsignet med invitasjon til trompetistens band, det som for alvor lanserte ham for en verden av lyttere, bokstavelig talt. Det var Miles-jobbingen som la grunnlaget for at han hadde oppmerksomme ører rettet mot seg og de musikalske valg han skulle ta videre på sin vei, og som førte til at han etablerte seg som en av jazzens aller mest innflytelsesrike gitarister.
Eksplosiv og elastisk
John Scofield og hans utrettelige gitararbeid gjennom snart et halvt århundre er kanskje ikke eksperimenterende av natur, men det er helt klart sjangerutviklende. Både gitarspillet og ikke minst komposisjonene hans har en bred appell innen det etablerte og utvidede jazzrocksegmentet.
Rent gitaristisk er han et «ni liv»-prosjekt for de fleste av oss. I tillegg kan man si at Scofield, sammen med gitarister som John McLaughlin, har tilført en form for Hendrix-element til jazzmusikken, blandingen av det eksplosive og elastiske, og slik har han bidratt til å legge grunnlaget for alle oss som i dag eksperimenterer og haler og drar i sjangrene i stor grad og noen ganger helt inn i det ugjenkjennelige.
I 2017 er det 40 år siden John Scofields første soloplate kom. Den sympatiske og likandes gitaristen har kanskje blitt en slik gammel mann med grått hår som alltid er selvskreven på jazzfestivalenes plakater. Det står jo godt til tittelen på hans siste plate, «Country For Old Men», der han forvandler countrylåter til utgangspunkt for jazzimprovisasjon.
Tittelen var det hans kone og mangeårig samarbeidspartner Susan som kom med – opprinnelig en morsom pun til boka (eller filmen) «No Country For Old Men». Men det var W. B. Yeats som var først ute med åpningsstrofen i diktet «Sailing to Byzantium»: «That is no country for old men».
Grått hår, fargerikt spill
Det er likevel ikke mye gammel mann med grått hår over spillet hans. Scofield går stadig løs på nye prosjekter. Teknikken hans er faktisk fortsatt det den en gang var. Han har et sterkt musikalsk nærvær når han spiller, han klarer kontinuerlig å fornye seg selv og begeistre sitt publikum.
Det deilige er at det egentlig ikke spiller noen rolle hvilken måte man møter John Scofield på. Om det er forlengs gjennom «Decoy», «A Go Go», eller «Carnegie Hall Concert» – eller baklengs gjennom «Quiet». Det spiller egentlig ikke noen rolle om det er 1977 eller 1996. Det er bunnsolid uansett. I 2017 slår John Scofield fast at de gamle er fortsatt best.
Siden sist:
John Scofield: Siden teksten ble skrevet i 2017 har John Scofield gitt ut en håndfull album, de tre seneste på ærverdige ECM: «Swallow Tales» (2020) i trio med Steve Swallow og Bill Stewart. Deretter soloalbumet «John Scofield» (2022) som åpner albumet med en Keith Jarrett-komposisjon og avslutter med Hank Williams’ coungtrystandard «You Win Again». I fjor kom trioplaten «Uncle John’s Band» (med Vicente Archer og Bill Stewart), der Grateful Dead-coveren som har gitt albumet dets tittel avslutter albumet.
Hedvig Mollestad: Hun har gitt ut album på rekke og rad på plateselskapet Rune Grammofon. Totalt har hun gitt ut sju album med Hedvig Mollestad Trio siden 2011, det siste er «Ding Dong. You’re Dead.» (2021). I tillegg kommer «Ekhidna» (2020), «Tempest Revisited» (2021), «Maternity Beat» (2022) sammen med Trondheim Jazz Orchestra, og senest «Weejuns» i 2023.
