DNB-prisvinnerens heftige festivaluke i Groovebyen:
I år lager prisvinner Per Zanussi sin egen «Kongsberg Bassfestival»
Tekst: Sven Ove Bakke
Det er en gjeng norske jazzmusikere som har holdt på i snart 30 år, men som er evig unge og fortsatt telles i manntallet for nyere norsk jazz. Fjorårets vinner av DNB-musikerprisen, Per Zanussi, er et ektefødt barn av 90-tallsgenerasjonen.
Året er 1996. Stedet er, ikke spesielt overraskende når vi snakker norsk jazz, Trondheim. Per Zanussi har tatt med seg kontrabass og bassgitar fra Stavanger for å studere ved den etter hvert ettertraktede jazztalentfabrikken ved Musikkonservatoriet på NTNU, også kjent som jazzlinja.
Det er ikke et hvilket som helst år i norsk jazz heller. 1996 er på mange måter et slags år null for det moderne norske jazzeventyret. Det som den gang het Norsk Kulturråd lager rapporten «Improvisasjon sett i system», i praksis et veikart for organiseringen av det moderne norske jazzlandskapet. Det er også året Bugge Wesseltoft gir ut albumet «New Conceptions of Jazz» på sitt nyetablerte selskap Jazzland Recordings. Da Per Zanussis jazzlinjeband Wibutee – opprinnelig en trio han startet sammen med saksofonisten Håkon Kornstad og trommeslager Wetle Holte – platedebuterer med albumet «Newborn Thing» i 1999, forsterket av Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll, er det selvsagt på Jazzland.
– Det var mange søkere på få plasser, så det ble et veldig bra nivå hvert år. Jeg spiller med Håkon fortsatt i ny og ne, og vi er jo en gjeng som er blitt både venner og kolleger for livet, mimrer Per Zanussi.
Prisen for å vinne prisen
Men som jazzmusikere flest, ser han først og fremst fremover («det er Miles Davis’ skyld, han måtte finne på noe nytt minst hvert tiende år, og slik har det fortsatt for oss alle»), og ikke minst akkurat nå, når utetemperaturen stiger og det nærmer seg festivalsommer.
Festivalsesongen blir av den hektiske sorten for siddisen, som i fjor vant DNB-musikerprisen til Kongsberg Jazzfestival. Det medfører i år en slags «residency» på Kongsberg med det obligatoriske bestillingsverket og ytterligere to opptredener i ulike konstellasjoner.
– Tre konserter i løpet av en festival er ikke helt vanlig, men det har skjedd før. Man er jo gjerne med i flere band, noen du selv driver og noen ganger som musiker i andres band, forklarer Zanussi.
Midt imellom stemninger og sjangere
Bestillingsverket har fått tittelen «Liminal Beings». Å være midt imellom, den litt udefinerte stemningen og følelsen som oppstår når man er mellom stadier, både mentalt og musikalsk. Etter litt felles refleksjon over bordet havner vi på den attraktive vaskeseddelen «twilight world music».
– Det handler litt om terskler. Overgangsritualer. Når du er verken det ene eller det andre. Improvisasjon i jazzen er jo gjerne litt slik, du er i et felt der du kommer fra et sted og kan gå i alle retninger. Musikalsk er «Liminal Beings» i utgangspunktet en ganske fri jazzgreie, med forskjellig inspirasjon fra flere sjangere. Marokkansk musikk, etiopisk jazz, tidlig fusion, indiske raga’er, spilt i skumringen. Og der musikerne får plass til å sette sitt personlige preg på musikken. Samtidig befinner vi oss godt innenfor det norske jazzbegrepet, altså!
Bestillingsverk kan iblant preges av at musikerne har hatt for lite tid i forkant, med travle folk som så vidt rekker å spille gjennom greiene før festivalpremieren.
– Det har jeg prøvd å gjøre noe med. Vi var nylig i Stavanger og inviterte folk inn til en slags øvingslokale-konsert på Martinique. Jeg vil at vi skal ha jobbet nok sammen til at vi er blitt kjent med musikken i fellesskap. Det skal ikke være for løst, og ikke for stramt, midt imellom det skrevne og improviserte. «Liminal», med andre ord.
Frijzazz og impro i kvartettformat
De øvrige Kongsberg-konsertene blir som en del av kvartetten Mayas / Buck / Stackenäs / Zanussi (Smeltehytta, fredag 5. juli) og med nyetablerte Zanussi 4 (EnergiMølla, lørdag 6. juli) som deler noen medlemmer med bestillingsverksekstetten.
– Det blir tre konserter som viser litt ulike sider av mitt virke. Med bestillingsverket er vi en sekstett, i praksis et jazzband med en del komponert materiale. Zanussi 4 er en ny frijazzkvartett, med mine låter og ideer. Mens den siste kvartetten er hundre prosent improvisert, og vi har også spilt inn en plate som ennå ikke er gitt ut.
Det er nå det er naturlig å smette inn at Per Zanussi faktisk har en doktorgrad i improvisasjon. Eller mer presist: En doktorgrad om å komponere musikk for musikere som improviserer.
– Det resulterte i et prosjekt som heter «Natural Patterns», de som vil sjekke det ut finner det på nettet. Jeg spilte faktisk konsert med det prosjektet på Kongsberg Jazzfestival i 2016. Det var ganske pling-plong og improvisert, fordi det var der forskningen førte musikken. Det ble slaktet hardt av Terje Mosnes, mens Johan Hauknes var enormt begeistret, humrer han.
Midt imellom generasjoner
Kanskje var det egentlig bare enda et eksempel på musikk som befinner seg midt imellom. Det er vel først og fremst det som er jazz. Men også generasjonsmessig befinner Per Zanussi seg midt imellom. Bestillingsverksekstetten består av en blanding av yngre og litt eldre krefter. Så han er med sine 47 år i mellomsjiktet også her.
Og det kjennetegner kanskje 90-tallsgenerasjonen av norsk jazzmusikere, jazzlinje-alumnis eller ei: Nå er de også læremestere for en yngre generasjon, slik basslegender som Arild Andersen og Bjørnar Andresen er og var for Zanussis generasjon.
– Jeg er privilegert som har fått oppleve å spille med så mange legendariske musikere. Jeg hadde folk som Terje Venaas som lærer i Trondheim og Bjørn Kjellemyr da jeg tok master i Oslo. Bjørnar Andersen ble en god venn, han var jo en fantastisk figur og læremester. Jeg har spilt mye med Audun Kleive, og med Espen Rud og Jon Christensen. Og den svenske trommisen Raymond Strid. Det har vært ekstremt lærerikt.
Nå underviser Per Zanussi selv på Musikkhøgskolen i Oslo og i Stavanger Så han har brukbar oversikt over den nye generasjonen norske bassister.
– Det blomstrer veldig. Men det er ikke så rart heller. Nå er det fem-seks byer med musikkutdanninger av den typen vi bare fant i Trondheim i min tid.
– Er det noe spesielt du biter deg merke i musikalsk sett hos den oppvoksende slekt?
– Det er vanskelig å si noe om trender uten å bli helt gubbe, altså. Jeg hører for eksempel houseinspirert synth, elbass og trommer og tenker at «dette minner om Bugge i 1999». Men når jeg spør dem om de har hørt det, så svarer de «nei». Trender er sirkulært, og jazzen er i bevegelse. Sånn er det!
Fakta om Kongsberg Jazzfestival og DNBs musikerpris
Prisen gis til musikere som har satt et personlig stempel på sitt musikalske uttrykk.
Musikken må være av høy kvalitet og skille seg ut i det musikalske landskapet.
Prisvinneren må ha vist initiativ og ønske om å skape noe nytt, lage egne prosjekter og drive musikalsk utviklingsarbeid.
At denne musikeren er helt sentral i norsk musikkliv er en selvfølge, men juryen vurderer også mulighetene får å nå ut over landets grenser og skape seg et navn i internasjonal jazz.
Kongsberg Jazzfestivals musikerpris er ikke en pris som gis for lang og tro tjeneste, men en pris med en dobbel intensjon – både å anerkjenne den musikalske innsatsen til nå, og å gi prisvinneren et stimulerende puff framover.
Vi setter pris på det som er gjort – og har store forventninger til det som kommer.
