Les utdrag fra Lars Ellings bok om Kongsberg-aktuelle Stian Carstensen
Under kan du få lese en smakebit fra Lars Ellings bok om Stian Carstensen som oppvarming til duoens festivalsamtale og Carstensens konsert med Horta-prosjektet i Kongsberg Kirke.
Kongsberg Jazzfestival-venn, kunstner og forfatter Lars Elling er aktuell med fersk og kritikerrost bok om det musikalske unikumet Stian Carstensen. Vi spurte Lars Elling om han kunne by Kongsberg Jazz-publikummet på en smakebit fra boken, og det ville han gjerne.
I samtale med Audun Vinger
«Lars Elling har skrevet en varm og fascinerende bok om undergangen til musikeren Stian Carstensen – og den påfølgende gjenoppstandelsen», skrev Audun Vinger i sin anmeldelse av boken i Dagens Næringsliv.
Sammen med makker Filip Roshauw i nylig prisbelønte Jazznytt og nyhetsbrevet Now It’s The Time har de også gitt Elling og Carstensen noen meter med tekst i et innsiktsfullt intervju.
Det første møtet
Kapitlet under skildrer det første møtet mellom Lars Elling og Stian Carstensen i 2011, til overmål med Arne Nordheim til stede. Et sted omtales Carstensen som «en påtroppende bestekompis».
Dette kapitlet setter en fin tone for samtalen de to skal ha på Privat Bar under Kongsberg Jazzfestival på festivalfredagen 5. juli, med overnevnte Vinger som intervjuer.
Kjøp billett til Lars Elling og Stian Carstensens samtale med Audun Vinger her.
Stian Carstensen opptrer også med sitt Horta-prosjekt sammen med Elias Akselsen og Ola Kvernberg i Kongsberg Kirke torsdag 4. juli.
Kjøp billett til Horta-konserten i Kongsberg Kirke her.
Les SMAKEBIT FRA BOKEN:
Lars Elling: Ved porten til stillhetens skog
Wannabe,
Hang around,
Prospect,
Member.
Dette er de fire stadiene på veien mot fullt medlemskap i en motorsykkelklubb, slik jeg har blitt det forklart. Ikke ulikt min vei inn i musikken. Problemet er at jeg har stoppet opp et sted mellom hang around og prospect. Derfra og inn til member kreves egenskaper man må være født med. Evner som må være bekreftet i genetikken og deretter trimmet i flere titusentimers intervaller, den livstiden jeg har brukt på maleriet. Medlemskontigenten min står derfor som ubetalt. Skjønt, det må da være lov å drømme? Sensommeren 2011 dukket det opp en anledning som tillot meg å utfordre min sjenanse og mindreverdighet i den klubben jeg så gjerne ville tilhøre. Kunne jeg, med pianokomp i bånn, lage et lite vokaltaffelprogram i Sinatrastil, i forbindelse med sesongavslutning på Gamle Ormelet? Ormelet er et galleri og konsertsted som er en godt besøkt institusjon på Tjøme, hvis skjærgård ligger i komfortabel avstand til Oslo, og derfor ganger opp sitt innbyggertall med ti gjennom sommermånedene. Denne kvelden var det, av samme årsak, alarmerende fullt i salen. Jeg hadde tenkt å presentere meg som slentrende uformell crooner i pen dress, men allerede før første låts intro var ferdigspilt, føltes det som om mitt eget slips tok brutalt strupetak på meg og at jeg ikke fikk ut en lyd. Det lille jeg hadde spart opp av selvtillit forduftet da jeg oppdaget at den nonfigurative samtidsmusikkens yppersteprest, Arne Nordheim satt på første rad. Knærne mine klapret arytmisk en knapp meter fra komponistens. I ansikt og kroppsholdning bar han et uttrykk av tålmodig lidelse som jeg tenkte at hadde med meg å gjøre. Papirtørr overleppe hang fast på fortennene og tunga satt fast i ganen, og fordi jeg ikke turte å søke øyekontakt med publikum, festet jeg blikket på utgangsdøra. Den var forlokkende merket rømningsvei. Brått ble den slått på vid vegg, og inn braste en banjo, et trekkspill, en gitar, to fløyter og en sekkepipe, alt sammen festet til en svett mann i bowlerhatt.
‘Stian!’, ropte vertinnen Dorthe begeistret. ‘Dere kjenner Stian, ikke sant?’
Det var det mange som gjorde. Men ikke jeg.
‘Kan ikke du sitte inn med disse to, da?’, fortsatte hun. ‘De spiller sånne songbook-klassikere som du sikkert kan.’ Den nyankomne tok av seg jakka og bowleren og stroppet seg inn i instrumentet. Han hektet av en lærhempe og belgens kjøleribber åpnet seg i et dypt innpust.
‘Hvilken låt speller dere, da?’
‘Nancy with the laughing face’, sa pianist Eilif Moe. ‘C#.’
‘Den har jeg aldri hørt’, sa Stian Carstensen ubekymret og spilte en C#. ‘Sånn? Vi finner ut av det.’
Eilif og jeg hadde øvd masse og kunne sangen godt. Trekkspillet la seg lydhørt inn bakerst i takten, der det er lettest for musikeren å gjette hvor melodien er på vei. Det hørtes lovende ut. Kanskje det ikke var så skummelt å få satt inn en ny mann allikevel?
Men da vi kom fram til B-delen, stikket, som bryter med låta, var vi fortapt. Pianoet prøvde seg med insisterende teatersuffli: D#, Abm, Abma7!?
Men trekkspillet hadde forlatt rommet. Det var som om det hadde gledet seg til å bli koblet fra, som om noen hadde gått fra et åpent vindu og nå så det sitt snitt til å stikke av, ut i friheten, ut i sommerkvelden. Jeg stakk hendene i lomma, nikket jazzriktig med hodet og latet som om dette hadde vært del av planen, troll i eske en stakket stund, før de voksne igjen tar kontroll. Nytteløst. Trekkspillet var et barn som reiste alene, helt i sin egen verden. Han som satt og trykket og dro i det, satt med lukkede øyne og hadde liksom ikke noe han skulle sagt, bare fulgte etter assosiasjonene som ramlet ut av instrumentet, kommenterte dem, siterte dem, sendte dem videre i en hviskelek av kjente og ukjente temaer. Overalt lå rytmiske snublesteiner strødd. Rundt og over dem løp melodisnutter, som viltre valper mellom anklene våre.
Salen smilte. Arne Nordheim smilte. Eilif stirret på tangentene som om han aldri hadde sett slike før.
Jeg følte meg ensom og overflødig der jeg sto. En, som ved å åpne kjeften, kunne ødelagt alt.
Mannen med trekkspillet giret ned, det oppsto vakuum i belgen og alle notene som hadde vært ute på vift, ble sugd inn igjen. Han tok øyekontakt med meg og holdt den mens tonene inni trekkspillet igjen la seg i gjenkjennelig rekkefølge. Og så dette: en liten melodisk påminnelse om hvor vi befant oss før improvisasjonene tok over, avsluttet med en septimakkord, akkurat lang nok til at jeg fikk fylt lungene til tredje vers av denne balladen låtskriver Jimmy van Heusen klarte å innbille Sinatra at han hadde skrevet til superstjernens datter.
Da kvelden var over hadde den bare så vidt begynt. Publikum forsvant, Nordheim også, men Stian ble igjen og det var som å treffe en jevnaldrende gutt på feriens første dag. Skrubbsår på kneet, vaktsomt blikk over sykkelstyret. Venn eller fiende? Men er det ikke Tottenhamdrakta han har på seg, og når han spytter i grusen og spør hva du heter, blir det ikke da tydelig at han er i samme stadium av tannfellinga som deg?
Er det rett og slett en påtroppende bestekompis man har foran seg på veien?
Folk gikk og vi ble sittende, dunkelblå natt til blek morgen, og hele tiden pratet og sang vi. Uansett hva vi snakket om fantes det en sang som sa det bedre, og alle verdens ord og toner bodde inne i denne fyren med det utrolige instrumentet, de kunne bare ristes ut.
For en lykke det er å kunne snakke med hjernens stemme, i tankens hastighet, uten å tilrettelegge, uten å måtte oversette til mottakerens språk.
Våre frie innfalls nevroner suste som blodtrimmede cabrioleter langs nervenes brede autobahner, fri fartsgrense, tullball tillatt! Ingenting var flaut. Å høre lyden av egen stemme kan få den mest hardføre til å rødme. De fleste som kan noen akkorder på piano nøler ikke med å spille dem hvis pianoet står der, men bedt om å synge melodien som hører til, blir de tause. Sangstemmen er forbundet med risiko, med belønning eller skam, som om mye står på spill, og man risikerer å tape sin ære om man synger surt. Men det er ikke farlig. Alle kan. Til en viss grad, i hvert fall. Det er bare å stramme og slakke stemmebåndene etter beste evne, blåse lufta gjennom dem, mens man forteller en historie, og ut kommer en sang. Hunder skiller ikke mellom god eller vond lukt, de sorterer etter relevans: er dette en interessant lukt? En slik hund var min nye venn. Det handlet ikke om perfeksjon, men om fortelling. Jeg kom på en gammel speidersang vi pleide å avslutte barndommens møter med. Stian identifiserte melodien som diatonisk gregorianikk og ga seg til å orkestrere den for tre stemmer.
Så jeg satt der og kikket forundret inn i dette merkelige hodet, inn i et nytt og fremmed univers, som allikevel føltes underlig velkjent: I min barndoms Donaldblader var det ofte en midtside med oppgaver, en slags miniatyr IQ-test for de unge leserne. Det kunne være en hinderløype mellom Onkel Skrue og lykketiøringen hans som skulle forseres, eller en hakkespettkode som skulle knekkes. Oppgavene var irriterende alle som en, men de jeg mislikte aller mest var de hvor man skulle trekke en strek mellom tallene 1 og 149 og slik til slutt oppdage en drage eller kanskje Storeulv og grisene. Tallene var plassert så tett at man måtte være særs lite oppvakt for å unngå å avsløre det ferdige bildet på forhånd. I protest mot å være en hånddukke uten egenvilje, en tegner med påholden penn, pleide jeg å trekke streken helt uavhengig tallenes kronologi. Kanskje det kunne bli en bjørn eller en sykkel isteden? Mine foreldre så på meg med stigende bekymring og tolket ikke dette som anarkistisk praksis, men som en indikator på manglende intellektuell håndbagasje. Jeg kunne vel telle?
På Ormelet med Stian opplevde jeg den musikalske ekvivalenten til min egen hjernes ulydighet:
Han var langt inne i Beethoven og så plutselig, via en mystisk assosiasjon ramlet han inn i fugledansen, som via en brå synkope ble til Take on me. Og det opplevdes som helt stringent og logisk. Ikke rart i det hele tatt. Jeg hørte, gjennom alle de barokke innfallene, at melodier og riff er et slags historisk og kulturelt felleseie. Noe alle har tilgang til.
Det var dagslyst ute. Folk begynte å komme på jobb. De ristet sommerregnet ut av håret og snakket dempet sammen med søvnige stemmer. Vi hadde skulket lakenene og var fremdeles våkne. Vi varmet opp nattmaten til frokost, trakk opp to øl og kom tømmermennene våre elegant i forkjøpet.
Og det ble slik jeg skulle forsøke å huske Stian. Slik han var den augustnatta på Tjøme. Helt tilgjengelig, lettledd, selvsikker og usårlig, sprell levende og nysgjerrig på alt. Det skulle komme til å bli livsviktig å holde fast ved dette bildet, ikke glemme hvem han egentlig er, men forsøke å projisere det oppå den han ble, bare noen få år etter.
Utdraget er publisert med forfatterens godkjennelse. Det er hentet fra Ved porten til stillhetens skog – En fortelling om vennskap, kunsten og den ulydige hjernen av Lars Elling (Forlaget Oktober, 2024).
