Den hjemvendte sønn
TEKST: TERJE MOSNES
Siden 2002 har Energimølla vært hjertet i Kongsbergs helårlige jazzliv og det mest vitale hjertekammeret i jazzfestivalen. Nå skal 15-årsjubileet feires med et verk bestilt for anledningen: Morten Qvenild og Frode Gryttens «Area 51».
Da pianist/komponist/bandleder Morten Qvenild (38) takket ja til bestillingen på en timelang konsert, aksepterte han også én føring: At uroppføringen 20. mai og festivalkonserten 5. juli skulle gjennomføres med musikere fra Kongsberg.
Bestillerne – Energimølla og Kongsberg Jazzfestival – ønsket ikke bare å markere jubileet, men også hedre det de kaller «byens unike musikkmiljø», og Qvenild hadde ingen problemer med kravet om et lokalt forankret band.
– Jeg synes det var veldig kult at de ville satse på Kongsberg-musikere, og heldigvis var det utrolig mange bra å velge blant, sier han.
Kjøp billett til «Area 51» her.
Kongsberg All-Stars
Qvenild spurte og fikk ja fra sanger Hanne Hukkelberg og gitaristene Ivar Grydeland og Tom Hasslan, og håper de kan forbli et band også etter de to konsertene – urframføringen 20. mai og konserten på jazzfestivalens åpningsdag 5. juli.
– Når jeg lager musikk for spesielle anledninger, er idealet mitt alltid at bandet skal jobbe videre sammen etterpå også, sier han.
– Foreløpig er det ikke bestemt om «Area 51» får et liv etter 5. juli, men jeg håper jo at det blir flere konserter og kanskje plate og bok – ett eller annet.
Forberedelsene til de to «Area 51»- konsertene har dels funnet sted på Energimølla, dels i Qvenilds forholdsvis nybygde studio. Den Kongsberg-oppvokste musikeren flyttet fra hjembyen i 1999 da han begynte på Musikkhøgskolen i Oslo, men betegner likevel Energimølla som «kanskje den viktigste arenaen for meg, sammen med Blå».
– Jeg har jo spilt så mye der, fortsetter han. – Både Mølla, festivalen og jazzklubben på Kongsberg, Jazz Evidence, har vært interessert i de prosjektene jeg har vært involvert i, og den støtten er jeg veldig takknemlig for. For å utvikle seg som musiker, komponist og artist er man avhengig av det trøkket som følger med å stå på en ordentlig scene foran et ordentlig publikum, og der har Energimølla vært viktig for meg.
– Du inviterte forfatter Frode Grytten til «Area 51» selv om han ikke er fra Kongsberg? – Ja, av flere grunner. Frode er fra Odda, et industristed som har noen felles utviklingstrekk med Kongsberg, og spesielt når jeg leser novellene hans, opplever jeg at han og jeg er opptatt av noen av de samme tingene. Vi forsøker å ha et kritisk, men ujålete blikk på samtida, og når vi nå skal feire Energimølla, plasserer vi oss midt i det spennet mellom natur og teknologi/industri som så mange opplever som motsetningsfylt og fremmedgjørende. Jeg tror det er viktig å prøve å delta i den debatten.
– Kan du utdype?
– På 1800-tallet var Energimølla ei kornmølle som produserte mat. På 1900-tallet rommet bygningen en kraftstasjon som produserte elektrisk kra til industrien, og nå på 2000- tallet er Mølla et hus for scenekunst og kultur. I dette spennet finner du også Kongsberg og Odda, i en tid der vanskelige spørsmål om hva vi skal bruke teknologien til debatteres mot et bakteppe av fremmedgjøring i forhold til miljøspørsmålene, til hva som skjer med styre og stell i USA, til krig og terror – svære temaer som det ikke er enkelt å si noe om på en kunstnerisk måte uten at det lett blir veldig oppblåst. Med «Area 51» prøver vi å ta problemstillingene ned på mikronivå i et uttrykk som kanskje kan ha en litt mer politisk funksjon enn det vi har drevet med tidligere.
– Eksplisitt politiske tekster? Programmusikk? – Neida. Men tittelen er bevisst valgt, «Area 51» finnes i virkeligheten og er et område i Nevadaørkenen der ingen vet hva som skjer. Det vil si, vi vet at det er en flybase der, at USAs droner styres derfra, og at vanlige folk som deg og meg blir fløyet inn hver dag for å jobbe der. Likevel vet vi ikke hva som skjer i «Area 51», det finnes ikke på noe offentlig budsjett, og alt dette har ført til masse spekulasjoner av typen «Bor det aliens der?» og «Driver myndighetene forsøk med kloning av mennesker?».
– En parallell, hemmelig verden unndratt demokratisk kontroll? – På en måte. Det er et eller annet forferdelig skummelt med dette, og jeg tror både Frode og jeg mer og mer kjenner på at vi burde prøve å si noe om det. Og vi prøver, på et veldig menneskelig plan, håper og tror jeg.
– Er det sånn at du opplever for eksempel vissheten om Area 51s eksistens og det faktum at en fyr som Donald Trump blir valgt til president i USA som noe nær eksistensielle problemer?
– Det er dét det blir. Det som føles som det største problemet, i hvert fall for min del, er at man på en måte blir ekskludert fordi man ikke kjenner seg som en del av den verdenen og de prioriteringene som skjer i den. Jeg sitter her på Nesodden med to barn og blir på en måte mer og mer redd for at jeg ikke er påkoblet en ganske stor del av det som foregår rundt meg. Det er nærmest en svær eksistensiell krise. Da blir spørsmålet: Hva gjør vi med det? Det er noe kunstnere har holdt på med bestandig. Det er jo for eksempel velkjent Obstfelder-tematikk.
Norsk og engelsk
Å musikkbehandle temaer som «natur kontra teknologi» og «fremmedgjøring» høres ut som en utfordring. Hvordan har du gått til verket? Er «Area 51» blitt ett langt stykke der tekstbrokker kommer og går?
– Nei, jeg har skrevet låter, begynner Morten og fortsetter: – Frode har jo et sterkt forhold til mye popmusikk fra 60- og 70-tallet, og tidligere har vi jobbet litt med å sette sammen min musikk og hans tekster, og blande dette med noen ikoniske poplåter. Jeg tenkte i samme baner denne gang, men nå med Frodes norske og mine engelske tekster sammen med mine låter. Han skal lese, Hanne skal synge og jeg kommer nok til å synge endel sammen med henne. De norske og engelske tekstene vil på en måte kommenterer hverandre, og skape to parallelle forløp.
– Musikken er original, elektrisk og akustisk? – Ja. Jeg har tillatt meg å ta deler av musikken ganske langt ut i et slags kunstig uttrykk, kanskje så langt ut at jeg egentlig ikke synes det er fint lenger. Men med banjoer og mandoliner og steelgitarer og piano og stemmer blir jo det syntetiske balansert mot noe mer organisk. Det er morsomt og fint å sette det organiske opp mot noe som er veldig kunstig, og det er også noe jeg har holdt på med lenge i HyPer(sonal) Piano-prosjektet.
– Har du spurt deg selv om hvorfor denne kontrasteringen fascinerer deg? – Jeg føler at jeg gjør noe som er «sant» når jeg følger trangen til å forkludre, løse opp og på et vis forstyrre musikk som låter velkjent, enkel og tonal. Tilværelsen er ikke vakker, pen og pyntelig hele tiden, den rommer ting som egentlig er umulige å forholde seg til, men som det likevel kreves at man forholder seg til. I den sammenhengen synes jeg at det som er humant nesten blir mer humant når det speiles i noe som er helt «ute».
Denne teksten er hentet fra Kongsberg Jazzfestivals jazzmagasin. Magasinet kan leses i sin helhet her.
FAKTA:
Morten Qvenild (38)
Født og oppvokst i Kongsberg. Vant Jazzintro/Årets Unge Jazzmusiker- mønstringen med Ra (2000) og sitt eget band In The Country (2004). Medlem av blant andre Jaga Jazzist, The National Bank og Shining, Sam arbeidet med bl.a. Susanna Wallumrød – han var hennes Magical Orchestra – og Solveig Slettahjell. De siste årene har han også vakt oppsikt med soloprosjektet The HyPer(sonal) Piano, som han utviklet som kunstnerisk stipendiat ved Norges musikkhøgskole.
