Tid for Hegge
Få i dag skriver like flott jazz som Bjørn Marius Hegge, som kommer til Kongsberg med kvintetten sin.
En av de siste årenes mest slitesterke norske jazzutgivelser er Vi är ledsna men du får inte längre vara barn, kvintetten Hegges debutalbum som ble belønnet med spellemannprisen i jazzkategorien i 2017. Selv om bandnavnet var et nytt bekjentskap, kunne besetningen by på mange kjente fjes – Vigleik Storaas på piano, Jonas Kullhammar og Martin Myhre Olsen på saksofoner, Håkon Mjåset Johansen på trommer – og i midten av bandet, bandleder, låtskriver og svømmeinstruktør Bjørn Marius Hegge, som leder en rekke gode band for tiden. Musikken til Hegge – bandet så vel som musikeren – er givende, velskrevet og swingende lek med jazzens kjerneverdier. Ikke at det er noe galt med all musikken som beveger seg i musikkens forskjellige randsoner, men å sette på Vi är ledsna var et nesten befriende møte med “vanligjazz”.
– Jeg hadde en tanke om at musikken skulle ha en slags… ikke feststemning, kanskje, men atmosfæren som er på Cannonball Adderley-skiva Live at “The Club”. Hvor folk roper og sånn, litt soul-aktig, kanskje. Men så kommer det også litt fra Ornette Coleman, førsteplata hans, The Shape of Jazz to Come. Jeg hadde rett og slett lyst til å lage et jazzband som spiller jazzmusikk.
– Det er jo noe av reaksjonen på det albumet også. At det nesten føltes nytt å høre noen gjøre vanlig jazz på den måten.
– Ja, det er litt sånn “jazz-jazz”, på en måte. Jeg ser for meg den stemningen som var på klubber, musikken til Art Blakey også, den greia der. Men det skal være lov til å bryte ut også, jeg driver ikke og sier “nå skal vi ha det sånn og sånn”, det er demokratisk i musiseringen.
– Hvordan skriver du låter?
– Om musikere dukker opp i idésfæren min, hører jeg fort ting. Jeg kan høre for meg trommespillet til Hans Hulbækmo, for eksempel. Jeg liker best å skrive personlig til musikere. Jeg skjønner hvordan de kommer til å ta tak i det, om det gir mening. Det motsatte er å skrive for klassiske musikere, hvor alt er mer klargjort med tanke på dynamikk og ornamentering.
Tekst: Filip Roshauw / Jazznytt
