Susanna om Baudelaire:
«Slik falt jeg ned i Baudelaires kaninhull»
Susanna Wallumrød kommer til Kongsberg Jazzfestival og Musikkteateret lørdag 6. juli med den seneste utgaven av sitt mangeårige fordypningsprosjekt i den franske 1800-tallspoeten Charles Baudelaires tekster. Denne gangen har hun med seg Oslo Sinfonietta og kassettmagikeren Stina Stjern, med nyskrevne arrangementer tilpasset solistorkesteret.
I denne teksten skriver Susanna om hvordan hun oppdaget Baudelaires tekster og hvordan hun gjennom flere år har tatt tak i Baudelaire-arven og utforsket den ved å tonesette diktene med egen musikk og med håndplukkede samarbeidspartnere.
Susanna har gitt ut tre album med Baudelaire-materiale: «Baudelaire & Piano» (2020), «Elevation» (2022) og «Baudelaire & Orchestra» (2023), sistnevnte med Kringkastingsorkesteret.
Kjøp billetter til konserten i Kongsberg Musikkteater her.
Susanna skriver om sine Baudelaire-prosjekter
Tekst: Susanna Wallumrød
Det er 20 år siden jeg platedebuterte i år, og mitt forhold til den franske poeten Charles Baudelaire strekker seg over nesten hele denne perioden.
Da jeg ga ut albumet «Flower of Evil» i 2008, var tittelen inspirert av et maleri jeg så på en utstilling som hentet tittelen sin fra Baudelaires diktsamling, på originalspråket Le Fleurs du Mal. Tittelen har en tiltalende kontrast mellom det fargerike og livlige som blomstene representerer, og ondskapens mørke. Det var en fin tittel som jeg fikk lyst til å bruke.
Det gikk nesten ti år før denne gryende fascinasjonen for Baudelaires tekster gikk gradvis over i en slags besettelse. Det var som om jeg beveget meg fra Baudelaires utkant og inn i kjernen av hans virke, og jeg snublet stadig borti ham fra flere kanter. Diktene og tematikken i dem er mer enn interessante nok i seg selv, men også personen Baudelaire er en dypt fascinerende skikkelse. Han var på mange måter 1800-tallets Nick Cave; skikkelig attitude, mørk, dramatisk og morbid, og med en ufattelig nerve i uttrykket. Og kontroversiell, flere av diktene fra Le Fleurs du Mal ble bannlyst fordi de ble regnet som obskøne i datidens katolske Frankrike. Han var litt punk, rett og slett. Men han var også en mann som tok seg selv i overkant høytidelig.
Oversettelsen som sang til meg
I 2017 kom jeg over en ny engelsk oversettelse av Le Fleurs du Mal av den pensjonerte engelske litteraturprofessoren Anthony Mortimer. Hans tolkninger av «Flowers of Evil» sang til meg, bokstavelig talt. Det var en mer musikalsk oversettelse enn de jeg hadde lest tidligere, og derfor traff den meg også hardere. Dette vil jeg synge!
Det var en prosess med å få godkjenne bruken av disse oversettelsene, men professoren selv var veldig fornøyd da han fikk høre musikken. Han berømmet meg til og med for min engelskuttale, som var veldig stas.
Materialet til Baudelaire har fascinert mange kunstnere innenfor forskjellige kunstarter over lang tid. Det er gjort masse innen klassisk musikk, og mange kan ha vært borti Diamanda Galas’ Baudelaire-inspirerte musikk. Serge Gainsbourg har til og med en låt som heter «Baudelaire» på sitt album «N° 4» fra 1962. Men jeg har bevisst prøvd å ikke høre for mye på hva andre har gjort, det må ikke komme i veien for mine helt egne assosiasjoner og kreative tilnærming.
Kunsten å utforske en idé
Dette kan se ut som et veldig ambisiøst og omfattende prosjekt, men egentlig begynner det med en veldig intuitiv prosess når man får slike ideer. Her begynte det veldig enkelt med erkjennelsen av at dette var tekster jeg kunne synge. Så visste jeg ikke helt hva det skulle bli da jeg begynte, men jeg hadde en hunch på at det kunne ligge noe interessant her.
Etter hvert så jeg at disse tekstene trigget meg til å lage en annen type musikk enn jeg hadde gjort til da, musikk som var annerledes i uttrykk og tilnærming, med andre melodier og andre akkordsammensetninger. Det er slike forløsende kreative øyeblikk som er fascinerende for oss som skaper. Det åpner opp nye veier å utforske, det gjødsler kreativiteten. Det var fruktbart på en ny måte.
Første plate: Alene ved pianoet
Dette var ikke noen gjennomtenkt plan på forhånd, men jeg valgte å begynne helt alene ved pianoet. Etter hvert bygget jeg ut med flere samarbeidspartnere og lot uttrykket vokse seg større. Disse diktene er så rike på bilder, så jeg skjønte fort at dette prosjektet kunne bygges ut. Men jeg ville begynne med å vise dem frem i sin pureste form. Dette ble til platen «Baudelaire & Piano» i 2020.
Første berikelse var en konsertforestilling Henie-Onstad Kunstsenter, der jeg utvidet med scenografi, lys, video ogkostymer. Her fikk jeg også med meg Stina Moltu, eller Stina Stjern, som spiller på kassetter med feltopptak og egenprodusert musikk og andre typer instrumenter. Jeg hadde lyst på den mekaniske lyden som kommer når man bruker kassettopptak og kassettspiller som instrument, lyden av knapper og spoling. For meg ligger det en assosiasjon til tiden da Baudelaire skrev disse diktene, under den industrielle revolusjonen. Et historisk sus om du vil.
Baudelaire skrev dikt om byen som ble innhyllet i fabrikker, røyk og maskinstøy, i en omveltende periode der mye endret seg på kort tid. Så ligger det kanskje også en liten kommentar til digitaliseringen av musikkindustrien inni her. Det krever seks gamle walkman’er for å spille av disse tingene, og de er umulig å få reparert, så det krever sin kvinne på Ebay for å holde instrumentparken oppe.
Andre plate: Fransk samarbeid
Omtrent på samme tid oppdaget jeg også den franske artisten Delphine Dora, jeg tror det var amerikanske Julia Holter som anbefalte henne i en eller annen sammenheng. Jeg begynte å høre på henne, falt helt for hennes stemme, og spurte henne først om hun kunne tenke seg å resitere noen av diktene og spille det inn, slik at vi kunne bruke dette. Resultatet av dette samarbeidet ble albumet «Elevation» fra 2022. Platen ble til under covid, så vi møttes aldri underveis i innspillingen, vi bare utvekslet opptak og filer. Da verden åpnet opp igjen kunne jeg endelig hente Delphine til Norge for å spille konserter sammen.
Tredje plate: Med orkester
Tredje steg var å utbrodere dette materialet med orkester. Jeg pitchet det til Kringkastingsorkesteret, som omfavnet prosjektet. Det var en lang prosess der jeg samarbeidet med Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal som skrev arrangementene. Resultatet ble til platen «Baudelaire & Orchestra» som kom i fjor. Opptakene fra Bærum Kulturhus ligger nå også tilgjengelig som TV-opptak hos NRK.
Og nå: Baudelaire & Oslo Sinfonietta
Det er fantastisk å jobbe med stort orkester. Men det er også upraktisk og vanskelig å planlegge i en hektisk kalender for mer enn 40 involverte musikere. Så da er vi kommet frem til det jeg skal framføre under Kongsberg Jazzfestival, og som hadde premiere på Munchmuseet tidligere i år: Baudelaire med Oslo Sinfonietta.
Dette ble også en ny etappe og prosess, der vi skalerte de store fullskala orkesterarrangementene ned i et slags symfonisk lommeformat. Oslo Sinfonietta er et solistensemble med bare én musiker per instrument, så det gir en helt annen klang. Derfor er det også så spennende – det er kanskje variasjoner over samme tema, men det er også noe helt nytt og unikt.
I det andre ytterpunktet har Bendik Baksås gjort noen remikser som tar materialet i techno-aktig retning, så det er fortsatt mange veier dette kan ta.
En bieffekt er også at alt dette trigger nye kreative prosesser for egne tekster og nytt materiale, som henter med seg inspirasjon og påvirkning fra min tur ned i Baudelaire-kaninhullet.
Men akkurat som med starten av mitt Baudelaire-prosjekt vet jeg heller ikke nå hvilken retning det tar eller hva det blir til slutt. Det er det som er så fint, både for meg som lager musikken og dere som skal høre på.
God fornøyelse!
