ORNETTE COLEMAN: BEAUTY IS A RARE THING. The complete Atlantic recordings.

TORS PLATEANBEFALING I APRIL 2015

UTGITT PÅ ATLANTIC RECORDINGS (BOKS MED 6 CD – NYUTGITT MARS 2015) 

Egentlig hadde jeg tenkt å anbefale en av de mange flotte, nye platene med norsk jazz som utgis nå om dagen, men da jeg så at Ornette Colemans «Beauty is a rare thing» er på markedet igjen, var det helt opplagt hva som skulle anbefales denne måneden. Denne boksen med 6 CDer ble opprinnelig  utgitt i 1993 og ble svært fort utsolgt. Den inneholder alle innspillingene Coleman gjorde for Atlantic-selskapet, med andre ord: Ornettes betydeligste og mest epokegjørende innspillinger. Alle disse innspillingene er fra 1959-61, og hvem husker ikke platetitler som ‘The Shape of Jazz to come’, ‘Change of the Century’, ‘This is our Music’ – og mange andre. Det er på disse platene de Colemankomposisjonene dukka opp som nærmest har etablert seg som klassikere, som Una Muy Bonita og Ramblin’ – for ikke å snakke om Lonely Woman. På disse innspillingene hadde Coleman med seg Don Cherry (lommetrompet), Charlie Haden (bass) og Billy Higgins (trommer). Fra juli 1960 satt Ed Blackwell bak trommene. Musikken disse musikerne presenterte, vakte voldsom oppsikt, for dette var ‘free jazz’ som forkasta mange av jazzens musikalske konvensjoner, og selv om røttene bakover til blues og Charlie Parker burde være tydelige for de fleste, ble mange opprørt og gikk ikke av veien for å skjelle ut Coleman og hans musikere på det groveste. Men Ornette Coleman og hans musikere skulle bety svært mye for utviklinga av den frie jazzen utover på 1960-tallet. Særlig viktig var plata ‘Free Jazz. A Collective Improvisation by the double Ornette Coelman Quartet’. I tillegg til Colemans vanlige medspillere er disse med: Freddie Hubbard (trompet), Eric Dolphy (bassklarinett), Scott LaFaro (bass) og Billy Higgins (trommer).

Når Ornette Colemans musikk fra denne perioden fremdeles lever, er det ikke primært fordi den er interessant i et historisk perspektiv, men rett og slett fordi den er ytterst levende med sterk appell til dagens lyttere. Den er så åpen og direkte, så følelsesmessig bar, så ‘menneskelig’ i sitt noen ganger neste naive, melodiske uttrykk at den umiddelbart finner feste i mange sinn. Blant yngre norske jazzmusikere har det vært en tydelig økt interesse for ‘Vintage Coleman’. Musikerne i ‘Friends & Neighbors’ er så tydelige i sin Colemaninteresse at de like godt har latt bandet få navn etter en Colemankomposisjon, og den som har hørt den fine kvartetten Cortex, kan ikke unngå å høre at musikken til The Ornette Coleman Quartet er en viktig del av det musikalske bakgrunnsmateriale.

– Tor Dalaker Lund