Kong Arild av sølvbyen

H.M. Kongen har utnevnt musiker Arild Andersen, Oslo, til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Vi gratulerer så mye! Her kan du lese Arilds reise i bassen og jazzens verden, en reise som ofte har lagt turen innom Kongsberg Jazzfestival. 

Tekst: Johan Hauknes/Foto: Nina Djærff

En 16-17 år gammel gitarist fra Strømmen utenfor Oslo oppdaget i 1962 litt av kontrabassens skjønnhet og muligheter. Dette skjedde da den faste bassisten i et ungt, lokalt band fra området rundt Strømmen og Lillestrøm, måtte kaste inn håndkledet på grunn av store vannblemmer. Han ga aldri bassplassen tilbake. Den unge gitaristen er snart seksti år seinere kjent langt utenfor Strømmen og Norge, men det er ikke gitar hans navn forbindes med. For et stort internasjonalt musikkpublikum er han kjent som bassist, for dette publikummet er hans navn nå synonymt med et basspill i den aller øverste internasjonale jazzligaen.

Rundt tiden da unge Arild Andersen plukket opp en bass fikk han se et amerikansk fjernsynsprogram i serien Jazz Scene USA. Den da 27 år gamle bassisten Gary Peacock spilte med Shorty Rogers & his Giants i et CBS-studio i Hollywood. Arild Andersen ble fascinert, ikke bare «… kunne [han] høre hver tone Gary Peacock spilte». Peacock «spilte mye friere enn noe jeg hadde hørt tidligere. Dette hadde jeg aldri opplevd før», kommenterte Andersen nylig etter et gjensyn med programmet. «Jeg var 17 år, droppa gitaren og ville få bassen til å høres»!

Det var der det begynte. Et profesjonelt bassistisk liv som har vart i snart 60 år og som fortsatt er under utvikling. Er det en ting som er sikkert, så er det at Andersen har fått bassen til å høres. I hans hender synger bassen med kraftig og klokkeklar stemme. Med en spillestil som er umiddelbart gjenkjennbar, har han gjort kontrabassen til et soloinstrument fullt på linje med de mer tradisjonelle soloinstrumentene i improvisert musikk. Han frambringer lyden av ny og moderne jazzmusikk, med tydelige røtter i tradisjonen.

I begynnelsen var bassen I 1964 fikk Arild Andersen og flere andre i jazzmiljøet i Oslo, både unge og de noe eldre, renset ørene grundig da de 12. april satte seg ned i Universitetets Aula på Karl Johans gate for å lytte til bassisten Charles Mingus’ Jazz Workshop i to overveldende, timelange sett. Denne konserten etterlot seg dype spor hos mange av tilhørerne i Aulaen, inkludert hos den unge bassisten.

Skal vi sette et startpunkt for Andersens profesjonelle karriere må det vel være dette året. Dette året ble Andersen medlem i en Oslo-basert jazzpiano-trio. Den tjueårige pianisten Roy Hellvin ledet bandet, mens bandets eldstemann, Svein «Chrico» Christiansen på 23 år, spilte trommer. Den 18-19 år gamle tidligere gitaristen fra Strømmen var ikke lenger en gitarist som også spilte bass. Han var nå en bassist som også spilte gitar.

Samtidig begynte han dette året som student ved ingeniørstudiet i elektronikk og elektroteknikk ved Oslo Tekniske Skole, den seinere Oslo ingeniørhøgskole. «Den som ikke har lyttet til en tone med frekvens 100 Hz fra en tonegenerator», har ikke lært å høre etter, kan han si. Lærdommen han fikk fra ingeniørstudiet kom kanskje aldri til nytte som praktiserende ingeniør. Men man skal ikke ha snakket mye med Arild Andersen før du skjønner at deler av kunnskapen han fikk med seg fra skolebenken og laboratoriet har blitt brukt, utvidet og syntetisert.

Laboratorie-oppgaver var en selvsagt og integrert del av studiet for de aspirerende ingeniørene. Det viste seg snart at den myndige laboratoriesjefen ved skolen var en ung mann fra Kongsberg. Labsjefen skulle også vise seg å være jazzinteressert. Han var blant de aller første som iførte seg funksjonærstabens blazer-jakke med det spesiallagede merket for jazzklubben Jazz Evidence på brystet under Kongsberg jazzfestival. Hans navn tør være velkjent for de aller fleste som kan sin Kongsbergske festivalhistorie, Per Ottersen.

Men Ottersens sterke jazzinteresse gikk ikke på bekostning av hans krav til ingeniørstudentenes lab-arbeid. Da den unge studenten Arild Andersen ba om å bli fritatt for elektro-laben for å rekke en jazz-øvelse, var svaret fra labsjefen et myndig «Nei!». Det kom ikke på tale! Selv om det skulle være musikk som i framtida kunne løfte hans egen festival.

1967: Kongsberg-debut med et smell På tross av manglende øvelser, hyrte Per Ottersen og Kongsberg jazzfestival Roy Hellvin Trio som festivalkomp i slutten av juni 1967. Trioen var på plass da den tredje Kongsber-festivalen skulle åpnes, med den unge ingeniørstudenten Andersen på bass, selv om han ikke rakk alle øvelsene.

Arild Andersen fikk dermed sin konsertdebut på Kongsberg-festivalen i 1967. Under åpningskonserten torsdag 29. juni 1967 ble Roy Hellvins Trio presentert, i den da 18 måneder gamle kinoen på Nymoens Torg. For øvrig på samme dagen som en av favorittene til mange av de som til vanlig gikk i denne kinoen, filmskuespilleren Jayne Mansfield, døde i en bilulykke.

Men så: Søndag 2. juli 1967, på festivalens aller siste konsert, skulle den 30 år gamle amerikanske trompetisten Carmell Jones spille. Roy Hellvin Trio var tildelt oppgaven å være akkompagnement – eller ‘komp’ som det het på jazz-språket – for Carmell Jones.

Så vidt det er mulig å bedømme i ettertid, må ikke bare Jones’ møte med Kongsberg, men også hans møte med «Oslo-kompet», ha falt godt ut. En samtidig avisomtale sier at «Carmell åpnet med ‘Caravan’ med en teknikk og tone som rent tok pusten fra tilhørerne, men som imponerende ble fulgt opp av de norske musikerne». Carmell Jones var ikke bare fornøyd med kompet, han «ble også inspirert av akkompagnementet» ifølge denne anmelderen.

Carmell Jones synes å ha vært svært begeistret, så mye at han skrev en ny suite for anledningen. Denne suiten, som han kalte «Kongsberg Suite no. 1», ble framført som avslutning på den avsluttende kinokonserten. Med det ble den også avslutningen på hele 1967-festivalen.

Randi Hultin var ikke i tvil om at Carmell Jones var festivalens yndling. Hun mente han utmerket seg med «praktfullt spill, [kinokonserten var] et herlig stykke kammerjazz i tre avdelinger». Roy Hellvins trio bekreftet etter Hultins mening, inntrykket fra «åpningskonserten, … det kan ikke være tvil om at de har erobret seg en fremtredende plass i norsk jazzliv».

Roy Hellvins trio med den nå 21-årige bassisten Arild Andersen spilte også på jammen, de tre musikerne var flittige gjester i Bykroa. Her spilte de tre unge blant annet med ventiltrombonisten Frank Phipps, med trompeteren Carmell Jones, med Karin Krog, men også med det største trekkplastret på 1967-festivalen. Dette trekkplastret var han som med sine opp til 6 eller 7 horn og instrumenter, helt uten beskjedenhet, gjerne presenterte seg selv som «the reed section».

Trekkplastrets navn var Roland Kirk og han kunne, helt alene, skinne sterkere enn mange komplette treblåsrekker. Etter å ha spilt med Arild Andersen på jammen var Roland Kirk ifølge VGs utsendte dessuten «meget begeistret over Arild Andersens bass-akkompagnement». «Ja – han ville faktisk heller spille med den norske bassisten enn med den mer berømte Niels Henning Ørsted Pedersen!», fortalte skribenten.

Trioen til Roy Hellvin gjorde seg altså svært positivt bemerket på 1967-festivalen. Da Randi Hultin i Dagbladet mente jammene var festivalens høydepunkt, skyldtes det ikke minst denne trioens bidrag. Da Hultin mente at trioen med sitt spill hadde «erobret seg en fremtredende plass i norsk jazzliv», var VGs skribent helt enig, trioen ble i VG beskrevet som «festivalens store positive overraskelse».

De tre medlemmene i festivalkompet på Kongsberg i 1967, Roy Hellvin, Svein «Chrico» Christiansen og Arild Andersen, kan vel ikke på noen måte sies å ha skuffet disse skribentenes implisitte forventninger til deres musikalske utvikling de neste tiårene.

En pilar på Kongsberg Hovedarenaen for konsertene på 1967-festivalen, Kongsberg kino – på folkemunne kalt «Sitronpressa» – ble en pilar i Kongsberg jazzfestivals historie gjennom i alt femti år etter at den ble innviet i desember 1965. Den 21-åringen som Kongsberg-debuterte i kinoen i 1967, året etter at den nye kinoen selv festivaldebuterte, har i dag en nesten like sentral plass i festivalens historie som denne kinoen.

Det har i ettertid vist seg vanskelig å fastslå hvor mange spillejobber Arild Andersen faktisk har hatt på Kongsberg jazzfestival siden debuten. Men det er liten tvil om at han er den musiker som i løpet av årene siden, har hatt flest spillejobber på Kongsberg jazzfestival. I 1993 markerte Kongsberg jazzfestival selv, med gaveoverrekkelse, at Arild Andersen hadde passert det de da anslo til å være minst 50 spillejobber. På bakgrunn av dette kan vi i dag konservativt anslå at Arild Andersen har minst vært med på et sekstitalls konserter i løpet av de 53 jazzfestivalene siden åpningen i 1967.

Jeg kan ikke omtale alle disse konsertene i denne gjennomgangen av Arild Andersens liv på Kongsberg, men jeg vil omtale noen av de som framstår som de mest toneangivende. Jeg vil omtale konserter som på særlig måte synes å belyse, eller på annen måte illustrere, utviklingen av Andersens lange karriere som internasjonal musiker og hans betydning for utviklingen av norsk jazz etter debuten i 1967.

1968-erne, 1969 og Sonny Rollins … Allerede året etter debuten var Arild Andersen tilbake på Kongsberg, Roy Hellvin Trio hadde nok en gang fått jobben som festivalkomp også i 1968. Dette årets festival skulle bli en svært så aktiv festival for unge Andersen, med fem konserter i løpet av de fire dagene festivalen varte.

Trioen spilte denne gangen tre festivalkonserter som komp for blåsere. Først var det to kinokonserter med henholdsvis Lucky Thompson og Jesper Thilo, begge på tenorsaksofon. I tillegg spilte den unge trioen en konsert med det unge saksofontalentet Carl Magnus «Calle» Neumann. Andersen spilte også med Arild Bomans ensemble dette året. Han spilte i Bomans verk «Interludium – Konversasjon mellom instrumenter», et verk som var en forløper for og innledning til et flerårig og fruktbart samarbeid mellom Kongsberg jazzfestival og foreningen nyMusikk.

Arild Andersen var dessuten med på konsertprogrammet 6. juli 1968 med Karin Krogs kvartett. Under denne konserten framførte kvartetten blant annet Thelonious Monks «’Round About Midnight» og Beatles-låta «Day Tripper», med to basser i bandet. Bandet besto av «Chrico» på trommer, Arild Andersen og Palle Danielsson på basser og Karin Krog på vokal. Opptaket av Monk-låta fra denne konserten kan du for øvrig høre på Karin Krogs glitrende 1968-album «Joy».

Tidlig på høsten dette året ble Andersen kontaktet første gang av Jan Garbarek. Garbarek ville ha Arild med i kvartetten sin. Arild Andersen tok dermed denne høsten over Per Løbergs bassplass i kvartetten til Garbarek. Ikke nok med det, denne høsten ble også Arild Andersen bedt om å spille med selveste Don Cherry, ved Berlin-festivalen i november 1968.

En drøy måned etter den aller første månelandingen, var det tid for en ny festival på Kongsberg, i slutten av august 1969. Da var ikke lenger Arild Andersen medlem av det som nå var blitt Roy Hellvins kvartett. Derimot var Andersen nå, etter Garbareks forespørsel, med i Jan Garbareks kvartett. Denne kvartetten spilte selvfølgelig også på festivalen dette året. I tillegg bidro Andersen til Arild Bomans verk «Ecumene», det første bestillingsverket som ble til i samarbeidet mellom foreningen nyMusikk og Kongsberg jazzfestival.

Den samme høsten spilte Andersen med Don Cherry igjen. Jan Garbareks kvartett, med Terje Rypdal og Jon Christensen, supplert med multikunstneren Sidsel Paaske spilte med Don Cherry i oktober 1969.

Med dette var Andersen solid forankret i musikken som seinere på 1970-tallet skulle plassere Kongsberg jazzfestival som den viktigste norske festivalen for nyskapende og avantgarde musikk, festivalen for «sær» musikk. Arild Andersen ble med det for mange av oss som var unge på 1970-tallet en av eksponentene for den musikken vi elsket, den som gjorde av vi de neste årene med stolthet kunne omtale oss selv som «særinger». Med dette ble Andersen en av oss. Arild Andersen var etter dette en del av det som gjorde Kongsberg til ett av de få stedene i verden der benevnelsen «særing» ikke var et skjellsord, men ble tatt imot som et selvsagt og åpenbart kompliment. I hvert fall for noen av oss.

Andersen hadde på dette tidspunktet hentet mye lærdom og innsikt fra Don Cherry, og også fra en annen stor mester, George Russell. Ikke minst fikk han lærdom gjennom Russells kurs over Russells teorier om tonal gravitasjon, det han kalte «The Lydian Chromatic Concept». I 1970 hadde Andersen dessuten vært medlem i George Russells sekstett.

Under 1971-festivalen på Kongsberg var Andersen på plass i kirken under framføringen av George Russells bestillingsverk «Listen to the Silence». Dette året skulle Arild Andersen også spille med Festivalstorbandet, et storband sammensatt av det ypperste av unge norske jazzmusikere. Dizzy Gillespie var hyret inn som en myndig og lærerik leder, som veileder og dirigent. En unik læringsmulighet. Men da øvelsene for Russells bestillingsverk kolliderte med øvelsene til Festivalstorbandet, måtte Andersen kalle inn en vikar til Gillespies storbandøvelser og -konsert. Vikarens navn var Niels Henning Ørsted Pedersen.

Per Ottersens og hans kumpaners store scoop dette året var å få Sonny Rollins til Kongsberg. To år tidligere, i 1969, hadde Rollins forsvunnet fra alle radarskjermer. I to hele år var det ingen som visste hvor han hadde tatt veien. I DownBeats juninummer i 1971 etterlyste derfor redaktøren av dette bladet Sonny Rollins, med et stort bilde på forsiden, sammen med teksten «WANTED!!! Sonny Rollins». All informasjon som kunne føre til den etterlyste personens pågripelse ville belønnes.

Festivalsjef Per Ottersen og PR-sjef Kjell Gunnar Hoff kunne i midten av juni 1971 stolt telegrafere til DownBeats redaksjon at de visste hvor Sonny Rollins var. Han var allerede på plass på Kongsberg. Sonny Rollins hadde fått låne Sangerheimen i Gruveåsen, der han skulle spille seg i form etter sin «woodshedding». Til konserten i kinoen på Kongsberg i slutten av juni 1971.

Nå hadde riktignok festivalen på denne tiden bestemt seg for å slutte med å hyre enkeltmusikere og gi dem «festivalkomp». Man ville heller booke etablerte grupper eller musiker-initierte band. Men Sonny Rollins insisterte på å få backing fra et lokalt komp. Grunnen til dette kan jo selvfølgelig ha vært at Rollins tenkte dette ville senke forventningene til konserten noe, og dermed gi ham et større rom for «å finne seg sjæl» igjen etter sin sabbatsperiode.

Et lokalt komp fikk han, men det var et komp med mer nerve og nærvær enn han kanskje hadde forventet. Trioen han fikk med seg hadde Bobo Stenson på piano, Arild Andersen på bass og Jon Christensen på trommer. Mindre enn to måneder tidligere hadde den samme trioen spilt inn plata «Underwear» for Manfred Eichers nye plateselskap ECM, ei plate som fortsatt i dag viser oss noe av energien som lå i denne trioen den gangen. Denne energien er også synlig i NRK-opptaket av denne Sonny Rollins-konserten i 1971.

For ingen skulle i ettertid tro at dette var et pickup-band – «Do you guys calypso?», spurte Rollins da konserten startet, og dro i gang med sin egen «St. Thomas». Livet og kraften i musikken tyter ut av fjernsynsskjermen fra NRK-opptaket, til stor glede for de av oss som ikke fikk oppleve konserten.

Sonny Rollins hadde et «musikalsk innhold med musikalsk ekthet og autoritet [med] en tyngde ‘inne i’ spillet. Det var rytmisk lett, men ikke overfladisk», mente Arild Boman i Fremtiden. Kompet var framifrå, både som bakgrunn og som forgrunn! Sonny Rollins hadde defintivt funnet seg sjæl igjen!

Mentor Andersen in action På dette punktet i tid var den snart 26-årige Andersen vel etablert som en internasjonalt anerkjent norsk bassist innenfor moderne jazz. Han hadde vært med på de to første norske jazz-albumene som fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet. Albumene «George Russell presents The Esoteric Circle» og «Afric Pepperbird», begge med Jan Garbareks kvartett, med Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen, fikk stor oppmerksomhet etter at de ble utgitt rundt årsskiftet 1970-71.

Andersen hadde også vært med på finske Edward Vesalas 1970-album «Nana», i Vesalas trio med saksofonisten Juhani Altonen. Robin Kenyattas «Girl From Martinique» ble spilt inn for ECM med Andersen på plass i Bauer-studioet i Ludwigsburg i oktober 1970. Det allerede nevnte trioalbumet «Underwear» med Bobo Stensons trio ble innspilt i mai 1971, Kvintett-albumet «Sart» – også for ECM – var innspilt måneden før, med Jan Garbareks kvartett utvidet med Bobo Stenson.

Deler av perioden fra 1972 til 1974 tilbrakte Andersen i New York, både for å gjøre seg kjent med musikkscenen der og for å knytte nye bekjentskaper. Etter hjemkomsten etablerte den da 28-årige norske bassisten med bred internasjonal erfaring, sitt første band i eget navn. De følgende årene skulle Arild Andersen Quartet være synonymt med noe av det kvalitativt aller ypperste norsk jazz hadde å gi.

Den unge nestoren hyrte den 17 dager yngre tenorsaksofonisten Knut Riisnæs. Med seg tok han også to pur unge og svært talentfulle musikere, de to 19-åringene Jon Balke på piano og Pål Thowsen på trommer. Dream Team sa de om det amerikanske OL-landslaget i basketball i 1992. Men om det i norsk jazz på midten av 1970-tallet var noe som var drømmelaget til oss særingene, så var det Arild Andersens kvartett.

Allerede i slutten av juni 1974 var den nye kvartetten på plass på Kongsberg, under det festivalorganisasjonen markerte som den 10. festivalen. Og for en festival det var! Art Ensemble of Chicago og Thad Jones/Mel Lewis-storbandet var på plass. Sonny Rollins var tilbake, denne gang med eget band, med Rufus Harley på uforglemmelig sekkepipe! Og altså, Arild Andersen Quartet.

Konsertene med Andersens kvartett, først den opprinnelige i 1974, og deretter i 1976 med den rekonfigurerte kvartetten med Juhani Altonen på saksofon og Lars Jansson på piano, sitter fortsatt sterkt i bakhodet hos denne skribenten som strålende minner om en stor periode i norsk jazz.

Konserten på Kongsberg i 1974 med Arild Andersen Quartet starter med dette en viktig linje i Arild Andersens karriere. Her viser seg for første gang hans opptatthet av å løfte fram yngre lovende og etablerte musikere, med et stort potensiale og sterkt eget uttrykk. Gjennom dette samarbeidet utviklet også Arild Andersen sitt eget basspill og sitt kompositoriske virke til nye høyder. Han kunne gjerne være lederen, men leiken var alltid på prominent plass. I leiken var det alltid det egalitære, de leikendes likhet, viktig. Leiken er, akkurat som den frie improvisasjonen, det ultimate demokratiske idealet.

Mentor-linja har Andersen fortsatt helt fram til i dag. Den var like synlig i Arild Andersens kvartett i 1974, som den er i hans nåværende kvartett med Helge Lien, Marius Neset, med de to trommealternativene Gard Nilssen og Håkon Mjåset Johansen. Fremdeles skaper han magisk vakker musikk i leik med andre – ofte yngre – musikere. Arild Andersen er en musiker som fortsatt er leikent utviklende, alltid nysgjerrig, alltid med overstrømmende glede over de øyeblikkene musikken «tar av» og flyr for egen maskin. Arild Andersens brede smil når musikken sitter, er som oppfyllelsen av enhver fotografs våte drøm.

Summer Poem I 1977 fikk vi gleden av å oppleve Radka Toneff sin kvintett på Kongsberg, med Lars Jansson, Jon Eberson og Jon Christensen, sammen med Andersen. Dette ble Toneffs store gjennombrudd, og den musikken hun skapte da og de neste fem årene vil for alltid skinne i norsk jazzhistorie.

Fram mot 1980 sto Arild Andersen ikke lenger fram som en norsk jazzmusiker med internasjonalt renomme. Nå etablerte han seg fullt og helt som internasjonal musiker, en internasjonal musiker som beholdt sin norske base.

I 1980 var han tilbake på Kongsberg med en internasjonal kvartett under eget navn, sammensetningen kan vel få det til å løpe vann i både munn og ører hos de fleste: Steve Dobrogosz på piano, Kenny Wheeler på fluegelhorn og trompet og Paul Motian på trommer. En kvintett som vi også ble kjent med på ECM-albumet «Lifelines».

Etter denne internasjonale visitasen i 1980 var Andersen tilbake på Kongsberg i juni 1983. Nok en gang initierte han denne gangen et nytt og strålende kapittel i norsk jazzhistorie, og det var vel nærmest en selvfølge at det skjedde på Kongsberg. Dette året kom et helt nytt og ukjent band til festivalen. Det var hyret som Jon Christensen/Arild Andersen kvintett, men vi skulle snart lære det å kjenne under et helt annet navn.

Da Arild Andersens nye kvintett reiste fra Kongsberg etter konserten dro de nærmest rett i Rainbow Studio og spilte inn det som ble deres første av i alt fire LP-er. Det første albumet ble utgitt på plateselskapet Odin seinere i 1983, og Wayne Shorters låt «Masqualero» ble tittellåta. Etter det var den nye norske superkvintetten bare kjent under dette navnet.

Bandet Masqualero med Jon Christensen, Arild Andersen og Jon Balke, sammen med de to nye stemmene, Tore Brunborg på saksofon og Nils Petter Molvær på trompet, skulle de neste årene sette helt nye standarder for hvordan moderne norsk jazz skulle lyde. Denne kvintetten representerer et tideverv i norsk jazzhistorie.

Masqualero var tilbake som kvartett på Kongsberg for siste gang i 1990. Etter 1992 var Masqualero historie.

Den internasjonale stjernebassisten I mellomtiden mellom de to opptredenene til Masqualero, hadde Arild Andersen vært på Kongsberg med en trio mange husker med glede. Triokonserten i 1986 var en konsert nær kilden der et mangeårig samarbeid mellom Andersen og en ung og relativt ukjent gitarist hadde begynt. Dette året var Andersen på plass på Kongsberg med Alphonse Mouzon på trommer og gitaristen Frode Alnæs. Frode Alnæs fra Kristiansund var nok de fleste særinger ikke særlig kjent med før konserten. Året etter skulle han også være med å starte et norsk musikkeventyr med røtter i gitaristens hjemby, men dette var et eventyr som nok også utfoldet seg noe utenfor særingenes primære interesseområde.

Men før eventyret Dance with a Stranger, plasserte Alnæs seg altså trygt og godt i jazzernes bevissthet gjennom samarbeidet med Arild Andersen i denne 1986-trioen. Om ikke Alnæs ennå var blant særingenes stjerner, hadde trommeslageren og perkusjonisten Alphonse Mouzon sitt særing-alibi i orden.

Mouzon hadde ikke bare vært med i den aller første avantgarde-perioden i Weather Report. For det var med sine bidrag til McCoy Tyners kvartett og sitt besøk på Kongsberg med denne gruppen i 1973 at Mouzon virkelig ble en særing-favoritt. Tyners kvartett spilte suiten «Enlightenment» på turneen denne sommeren. Denne suiten ble seinere gitt ut på plate, med opptak fra kvartett-turneens konsert i Montreux, kun en uke etter konserten i Sitronpressa. Dette albumet kan dermed gi deg en idé om hvordan det lød i Kongsberg kino i 1973, da McCoy Tyner Trio var på besøk.

Arild Andersen hadde Mouzon med seg for aller første gang på sin bestillingskonsert til Molde i 1981, en konsert som ble utgitt på ECM-albumet «A Molde Concert», ECM 1236. Arild Andersens trio med Mouzon og Alnæs er dessverre aldri utgitt på plate, så våre konsertminner er det eneste som lever igjen i dag.

Det er en åpenbar og intens sammenheng mellom Andersens basspill og en lang rekke toneangivende trommeslagere, som Jon Christensen, Pål Thowsen, Alphonse Mouzon, Paolo Vinaccia, Patrice Héral og John Marshall. En dialog som også videreføres i samspill med unge norske trommeslagere i dag, som Thomas Strønen, Gard Nilssen og Håkon Mjåset Johansen. Og ikke minst var dette tydelig i Andersens samarbeid med brasilianske Nana Vasconcelos. Det er ingenting som har fått Arild Andersens breie glis til å bli enda breiere, enn en leikende, ofte gjensidig ertende, kommunikasjon og et samspill med en av disse eksellente trommeslagerne. Det er ikke for ingenting at Andersens breie smil vel må være noe bortimot verdens mest fotograferte glis.

Det er en nesten like lang liste over Andersens samarbeid og dialoger med gitarister. Andersens spillestil er jo dessuten nesten gitarisk i sin klangvelde, anslag og leikende dans. En tidlig medmusikant på gitar var selvfølgelig Terje Rypdal, mens de sammen oppdaget og utviklet den nye jazzens muligheter i norsk musikalsk jordsmonn i årene etter 1967. Men også dette: han startet jo selv som gitarist i sin pure ungdom, før han lot seg fange av bassens dype mysterier. Det er kanskje derfor kommunikasjonen og nærheten mellom gitarister som Frode Alnæs og Bill Frisell virker så sterkt på lytteren. Ikke minst tydelig ble linken mellom Andersen og gitarister tydelig i 1991, da Arild Andersen nok en gang var på plass på Kongsberg med Nana Vasconcelos og Ralph Towner. For ettertiden er det godt å vite at denne trioen er fanget på ei plate. Albumet «If You Look Far Enough», ECM 1493, kan gi et inntrykk av hvordan det lød på scenen i 1991.

… og bakom synger bassen I 2009 var Arild Andersen invitert til Kongsberg for ingen vet hvilken gang. På dette tidspunktet var begrepet «Belleville-trioen» uttrykk for en velkjent og kjær favoritt for mange av oss. Trioens uformelle navn var hentet fra Andersens residentskap i september 2007 på den lille klubben i Mariboes gate i Oslo, dette vedhenget til Cosmopolite i Møllergata som huset den første permanente Nasjonal jazzscene. Trioen med Tommy Smith på saksofon og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon ble med dette residentskapet trygt forankret i bevisstheten hos mange. I årene etter var Belleville-trioen kanskje Andersens viktigste plattform for musikkutøvelse.

Med til Kongsberg i 2009 tok Andersen med seg Belleville-trioen, forsterket med den danske pianisten Carsten Dahl, en musiker han tidligere hadde samarbeidet med i flere omganger i årene før, ikke minst i trio med Patrice Héral.

Kino-konserten i 2009 ble anmeldt av undertegnede for Jazznytt. Under et bilde av en bredt glisende Arild Andersen lød konklusjonen; «Dette ble en konsert det vil bli snakket om lenge, lenge i Kongsberg-historien. Terningkast? Nei, vi driver selvfølgelig ikke med slike forenklende og fordummende ting i Jazznytt. Men denne gangen skulle jeg ønske vi gjorde. Dette var ikke bare 6. Dette var fullt hus, Yatzy, og fire like. Alt på engang!». Jeg skal ærlig innrømme, konserten lyder fortsatt innimellom for mitt indre øre.

Til jubileumsfestivalen i 2014 ville Kongsberg jazzfestival nærmest selvfølgelig ha Arild Andersen på plass. Da man skulle organisere en jubileumsgalla til den 50. festivalen, «… var det helt naturlig at [programmakerne i Kongsberg jazzfestival] henvendte seg til bassisten Arild Andersen» het det i programmet dette året. Med Bobo Stenson, Billy Hart og Bendik Hofseth – og med Joshua Redman som gjest – ble det fest og fart i den gamle kinoen.

Fest ble det også i Smeltehytta et år seinere da Andersen spilte duo med Kongsberg-bassisten Christian Meaas Svendsen. Om Andersen er kongen av Sølvbyen er vel Meaas Svendsen som bassprins å regne. En forrykende konsert som ble avsluttet med to ganger Johann Sebastian Bach. Da Arild Andersen avsluttet med den andre delen av menuettsatsen i Bachs cello-suite nr. 1 banket mange særinghjerter hardt.

Etter at Arild Andersen hadde fylt 70 år i oktober 2015, inviterte man like godt bassisten tilbake igjen i 2016. Denne gangen ble han presentert med nyskrevet musikk og nye versjoner av tidligere musikk, skrevet og arrangert for det Oslo-baserte store bandet som nå heter Oslo jazzensemble. Den gangen var ensemblet kjent under sitt tidligere navn, Ensemble Denada. Samarbeidet mellom Andersen og Denada ble gitt betegnelsen Arinada, og prosjektet gikk en seiersgang i inn- og utland det neste året, med konsert blant annet på Ronnie Scott’s i London. Men det var altså på Kongsberg det hele startet i 2016.

Eller egentlig startet det visstnok på klubben Drom i East Village i New York, den 12. juni 2011. Etter deres bidrag dagene før på Rochester-festivalen helt nord i staten New York, skulle Ensemble Denada og Arild Andersens gruppe holde hver sine konserter på Drom. På grunn av store forsinkelser etter avlyste flyavganger tilbake til New York, fikk de muligheten til å overvære hverandres konserter under det som skulle være en presentasjon av norsk jazz. Etter disse konsertene var det at ideen ble født, ideen om å gjøre noe sammen. Fem år seinere sto de sammen på scenen i Kongsberg musikkteater.

Avslutningsvis er det verdt å påpeke at verken Andersens tingingsverk til Vossa Jazz i 1990, «Sagn», eller hans bestillingsverk til Nattjazz i 1993, «Arv», er framført på Kongsberg jazzfestival. Derfor er heller ikke disse verkene omtalt her, selv om de åpenbart er sentrale og bærende elementer i det bygget som til sammen utgjør Arild Andersens kunstnerskap. Kanskje står vi her overfor en av Kongsberg-festivalens desidert største unnlatelsessynder?

Uansett gratulerer vi Arild Andersen med 75-årsdagen, og ser fram til nye møter med nestoren, mentoren og mesteren fra Strømmen, fra Norge og fra verden. På Kongsberg, i Oslo, eller hvor som helst ellers i verden.