Joe McPhee & Paal Nilssen-Love: Candy
TORS PLATEANBEFALING I SEPTEMBER 2015
UTGITT PÅ PNL RECORDS (2015) – BOKS MED 7 CD
En av de sterkeste konsertopplevelser jeg har hatt på lang, lang tid, er Joe McPhees solo-performance på årets Blow Out!-festival. Dagen før imponerte han i en kvartett der Paal Nilssen-Love satt ved trommene. Og det er nettopp disse to som gir oss så mange musikalske gleder i boksen som er månedens utvalgte. Her får vi servert duoinnspillinger innspilt mellom 2007 og 2014. Bortsett fra cd 2, ‘Tomorrow Came Today’, som er innspilt i studio i Oslo i 2007, er de andre 6 platene live-innspillinger. Vi får en cd fra Molde Jazzfestival (2007), en fra Kongsberg Jazzfestival (2008), en som er innspilt i Japan (2013), to som er fra Milwaukee, USA (2012,2014), og så er det selvfølgelig en som er opptatt i Chicago (2012). Studioplata og opptaka fra Kongsberg Jazzfestival har vært utgitt tidligere, resten er ute for første gang. (‘Red Sky’ fra konserten i Energimølla under Kongsberg Jazzfestival 2008 var forresten min plateanbefaling i desember 2013).
Joe McPhee og Paal Nilssen-Love er utvilsomt blant de fremste i den samtidige jazz- og improvisasjonsmusikken, og denne boksen er et oppkomme av gleder. Den er smekkfull av musikalske vitaminer og helt nødvendig sikringskost. De to musikernes samspill er nærmest telepatisk. Etter flere års samspill kjenner de hverandre godt. De evner å stimulere og utfordre hverandre. De viser at de ikke bare er framifrå musikere, men også gode lyttere. Derfor går de ikke i veien for hverandre, men kommenterer, utfyller, stimulerer og utfordrer hverandre. Og det hender at en av dem stilner helt, og medspilleren overtar hele rommet. Sju plater er mye, men her er det ikke et kjedelig sekund! Musikken er, sjøl med bare to musikere, svært variert. Det emosjonelle og temperamentsmessige spennet er stort, fra heftige, høylytte utbrudd til sviende vakker lyrikk. Det bidrar også til variasjonen at Joe McPhee spiller mange ulike instrumenter: Flere forskjellige saksofoner, lommetrompet og flygelhorn.
Vi er jo alle klar over hvilken sentral posisjon Paal Nilssen-Love har i dagens jazz- og improvisasjonsmusikk. Joe McPhee er nesten dobbelt så gammal som Paal og har en lang karriere bak seg. Han hadde et slags gjennombrudd, i hvert fall i de indre kretser, med plata ‘Nation Time’ (1970). Om den skrev kritikeren Imre Szeman: “It is the kind of album that you want to tell everyone about and that you want to force everyone to listen to”. For meg er Joe McPhee en av de virkelige gigantene, og jeg slutter meg til Imre Szeman, med en lett omskriving: ‘Candy’ er en boks av det slaget du vil fortelle alle om og ønsker å tvinge alle til å høre på.
