Jazzen som ikke handler om kjønn
I september i fjor så jeg for første gang et bilde av jazzbassisten Tine Asmundsen. Aldri før hadde jeg sett en kvinne holde en kontrabass eller lagt merke til det. Noen dager seinere spilte hun med sitt band Asmundsen & Co på Energimølla. Ironisk nok, fra stolen der jeg satt, kunne jeg se de fire mennene i bandet, hennes kontrabass, men ikke henne, som om tilfeldigheten hadde prøvd å minne meg på at musikk ikke har noen kjønn.
På Kongsberg Jazzfestival, var det samme bandet på scenen, og jeg var nok en gang i salen. Denne gangen skulle jeg prøve å forstå hvorfor kvinne-kontrabass virket på meg som en merkelig kontrast, og Tine var snill nok til å gi meg et intervju.
Tine hadde ikke noe problem med det å snakke om kvinnenes plass i jazz, men jeg tror at hun skulle ha foretrukket det om intervjuet hadde handlet om bandets saksofonist og komponist Vidar Johansen. Hun fortalte meg at hun var den «første kvinnelige kontrabassisten på musikkonservatoriet» (Østlandets musikkonservatorium); at hun spilte i bandet Girl Talk, «det første norske dame-jazzbandet»; og at det nå har kommet mange kvinnelige bassister både på klassisk og jazz. Men hun sa også med mye besluttsomhet:
– Jeg har alltid vært veldig opptatt av at det ikke handler om kjønn. Det handler om å være musiker. Det har vært veldig viktig for meg at det ikke betyr noe at jeg er dame. Det har ikke noe å si. Fordi det er musikken det handler om, konkluderte hun.
Som en akademiker vant til å tvinge på folk problemer som de ikke opplever, måtte jeg heve spillet mitt. Så jeg ga alt jeg hadde ved å spørre henne om hennes kontrabass har et kjønn, om det er en hun eller han. Men Tine holdt fast ved sin posisjon og svarte: – Nei, det er bare en kontrabass!, noe som, når man tenker litt på det, gir mening.
En kontrabass er et instrument som kan fremstå som mannlig i den grad det er stort og tungt og derfor krever en viss styrke. Men man kunne like godt argumentere for at en kontrabass er en kvinnelig instrument i den grad de som spiller det er tilbaketrukne, står i bakgrunnen, og oppfyller en støttende funksjon. Asmundsen forklarte at det nettopp er det hun liker i det å spille kontrabass:
– Jeg pleier å si at jeg er limet i bandet, ikke sant? Og det er jo en rolle jeg liker å ha da. Ellers så hadde jeg vel valgt noe annet. Hadde jeg ønsket å stå foran, så hadde jeg vel spilte kanskje et blåseinstrument eller sunget eller et eller annet, mener jeg. Jeg liker veldig godt at jeg har både en melodisk og en rytmisk rolle. Det har jeg med bassen, ikke sant?
Tines band bærer hennes navn. Hun står alene på konsertens reklamebilde. Og når jeg sier at dette tyder på at hun er «sjefen» i bandet, innrømmer hun: – Ja, jeg er litt sjefen da! Men Tine er en sjef veldig opptatt av å fremme de som spiller sammen med henne: Vidar Johansen, Magnus Aannestad Oseth, Rune Klakegg og Terje Engen. I konserten utgjorde de to første en duo såpass magisk at de fikk meg til å lure på om en saksofon er det en trompet blir når den blir gammel.
Det er mulig at det er i jazz, som i pop og rock, lettere for en kvinne å bli en sanger enn å bli en instrumentist fordi stemmen lett forbindes med kroppen og naturen, mens instrumentet lett forbindes med teknologi forstått som en type gjenstander som i en patriarkalsk kultur kan være forbeholdt menn. Det er også mulig at de som skriver om jazz, som mange andre skribenter, har en tendens til å synes det er greit å kalle kvinner de ikke kjenner ved deres fornavn mens de kaller menn de ikke kjenner ved deres etternavn. Men jeg tror at det bare var etter at jeg hadde slått av opptakeren min at jeg stilte Asmundsen spørsmålet hun likte best, nemlig: – Hva er navnet til det siste stykket dere spilte? Så vidt jeg husker svarte hun: – In a dream. Og ja, stykket var en drøm, kanskje drømmen man lever i når musikk ikke handler om kjønn, men bare om musikk.
Tekst: Nadji Aïssa Khéfif / Foto: Odd Eirik Skjolde
