Jacobs musikktime
Gehøret hans er enestående, men Jacob Colliers brennende musikkengasjement er det som gjør ham til den han er – og som gjør ham til en av oss.
Jacob Collier elsker virkelig å kore. Det kommer tydelig fram på det siste gigantiske prosjektet til stortalentet fra London, Djesse, et superambisiøst musikalsk byggverk som visstnok skal romme 40 låter og hvor første album av en serie på fire har sett dagens lys foreløpig, mens volum 2 slippes en uke før han inntar Energimølla på Kongsberg Jazzfestival for en sjelden klubbkonsert.
Det er også tydelig i Colliers interaksjon med fans på internett, hvor Collier har lagt på utførlige, komplekse koringer til musikk forskjellige ivrige folk sender ham, eller når han møter dem på konsert. Da kan han finne på å lede an publikum i flerstemt, raskt innøvd korsang som den unge superdirigenten han helt åpenbart kunne blitt. I denne leken, og i den dype forståelsen av de musikalske prinsippene som ligger bak, kommer geniet hans til syne – et talent det er umulig å ikke få øye på, samme hvordan musikken hans måtte falle i smak ellers.
Det er en form for musikkglede som rett og slett ikke lar seg fornekte, og som har skaffet Collier fans over hele verden. Påfallende mange av dem er musikere eller musikkelever selv – fra morgendagens talenter til selve definisjonen på en superveteran i Quincy Jones. Man skulle kanskje tro at det kanskje var noe demoraliserende i å la seg trollbinde av et slikt vanvittig talent som tilsynelatende får noe fornuftig ut av hvert eneste instrument han plukker opp, som kjenner hver eneste irrgang av musikkteorien og som har et gehør som er bortimot uhyggelig presist. Men sannheten er at Collier ikke føles sånn – javisst kan man få hakeslepp av ham, både live eller i de mange videoene på youtube, der Collier gjennom split screen-filming og flersporsopptak former små orkestre som briljerer med komplekse covere av velkjent materiale. Men det er et hakeslepp som er tilgjengelig for alle, som på sitt vis er forståelig for alle, og aldri har man heller følelsen av at hovedpersonen selv setter seg over noen som helst.
Collier er en stor musikkpedagog – og om det er noe tak i strømmegigantene som dominerer nåtidens tv-titting, vil noen snart gi ham en trillebårlast med penger for å spille inn en dokumentarserie hvor han får forklart musikkens ulike byggesteiner. Det kunne blitt en suksess, det er på høy at det lages musikk-tv som ikke kun fokuserer på folks livshistorie. Allerede finnes det flere videoer hvor man kan støte på evnen til å forklare komplekse ting på tilgjengelig vis – alle som én er sett av sjokkerende mange mennesker til teoriforelesninger å være.’
Det finnes blant annet en videoserie fra teknologimagasinet Wired hvor Collier lærer bort harmoniske prinsipper til fem forskjellige mennesker – fra nybegynnere til Herbie Hancock. Engasjementet hans og musikkgleden er den samme over hele linja. Troen på at alle kan få noe ut av dette, at alle kan skjønne litt mer av musikkens byggesteiner, er ukuelig hos Collier, som selv er sønn av en musikklærer. Sånn sett er det kanskje litt urettferdig at vi som skriver om Collier i jazzmagasiner og festivalbilag liksom zoomer inn på det litt unormale, nesten marsboeraktige ved guttens talent, gang etter gang.
Det går selvsagt an å skrive side opp og ned om disse egenskapene, men det er virkelig ikke evnen til å for eksempel skifte stemming fra 432 hz til 440 midtveis i en låt, tilsynelatende uten å anstrenge seg, som gjør ham til den han er. Det er hans evne til å virkelig elske musikk – en evne vi kan finne igjen hos all slags mennesker, som overskrider forskjellige musikalske nivåer og som gjør at et møte med Collier, enten det er i konsertsammenheng eller når han prater om musikk, heller ikke føles som et møte mellom virtuosen høyt der oppe og publikum langt der nede. Nei, som sagt – Collier elsker å kore, og menneskelig samklang er vanskelig å få til alene, i hvert fall utenfor hjemmestudioets fire vegger. Backet av et ivrig band, fylt av musikere med den samme eksplosive entusiasmen som Collier selv er fylt til bristepunktet, og og i møte med det som til syvende og sist er likesinnede i publikumsmassen, rives veggene ned.
Tekst: Filip Roshauw / Jazznytt
[event id=»15319″]
[festivalpass]
