Hva skjedde i 1959?

For å forstå musikk, må vi også lære om og av historien. Det vil Johan Hauknes gjøre noe med. I sitt jazzhistoriske foredrag under festivalen ønsker han å vise hvordan perioden rundt 1959 var avgjørende for jazzen slik vi kjenner den i dag. Han forklarer at det som skjedde i 1959, kom som følge av et grunnleggende musikalsk ønske om å frigjøre seg fra de strukturene som den gangen definerte hva jazz var.

Johan Hauknes forteller at i 1959 kom det tre banebrytende plater som på hver sin måte utfordret kategoriseringen og tilnærmingen til jazzsjangerens grenser. Hver av dem representerte et stilbrudd og la et grunnlag for framtidig utvikling av improvisert musikk. De nye stilretningene ble benevnt som henholdsvis modaljazz, med Miles Davis’ «Kind of Blue», en ytterligere komplisering av den etablerte hardbopen med John Coltranes «Giant Steps» og frijazzen med Ornette Colemans plater i 1959 og 1960.

Det de delte var et ønske om å restrukturere jazzen og bryte med dens etablerte rammeverk, og legge et grunnlag for en større melodisk frihet i improvisasjonene. Med det la man også grunnlaget for nye former for jazzmusikk, former som kom til å prege programprofilen ved Kongsberg jazzfestival, særlig utover på  1970-tallet. På Kongsberg ble denne musikken betegnet som særingmusikk, i resten av verden ble den ofte kategorisert som avantgarde-musikk. Kongsberg ble med det det eneste stedet i verden der betegnelsen «særing» var å anse som et hederstegn.

I denne nye musikken ble i følge Hauknes det å lytte og å svare – eller å spille hverandre gode, som det heter i Nils Arne Eggens godfot-filosofi — et helt sentralt element.

Davis, Coltrane og Colemans utgivelser la et grunnlag for at jazzmusikken andre steder i verden, ikke lenger var en kopi eller gjengivelse av en amerikansk tradisjon. De nye  tilnærmingene til utøvelsen av improvisert musikk, eller jazz, la grunnlaget for en utvikling av særegne, lokale varianter over hele verden utover på 1960- og 1970-tallet. Utover på 1970-tallet bidro musikere som Terje Rypdal, Jan Garbarek og Arild Andersen og mange andre, til etableringen av et unikt skandinavisk uttrykk.

– En del av arven etter 1959 er at vi i dag sitter med flere generasjoner med musikere fra 55 år og nedover som har en uttrykksbredde av en annen verden, understreker Hauknes.

– Det jeg hørte på torsdagens konsert med Atomic og Trondheim Jazz Orchestra var et resultat av dette arbeidet. Her var skillet mellom samtidsmusikken og jazzen strukturer omtrent visket helt ut. På mange måter er det to tradisjoner som har flytt sammen.

I 1968/69 inngikk Kongsberg Jazzfestival og foreningen Ny musikk et unikt samarbeid. Dette samarbeidet ledet til en historisk serie med bestillingsverk de neste årene. Her var den grunnleggende ideen å trekke den frigjorte formen for jazz og samtidsmusikken nærmere hverandre, og skape en felles plattform. I år er det dermed 50-årsjubileum for denne «kongsbergspesifikke» innovasjonen. Fruktene av dette samarbeidet ser vi i dag, konkluderer Hauknes.

Tekst: Ann-Mari Lofthus / Foto: Odd-Eirik Skjolde