FLETTER MUSIKALSKE SJANGRE

Fele på nye veier: norsk folkemusikk gjennomgår en stille revolusjon for tiden. 

Teskt: Audun Vinger / Jazznytt

Noe av det mest interessante som foregår i norsk musikk generelt i dag er den betydelige crossoveren, for å bruke et godt norsk ord, mellom jazz og folkemusikk, og stadige møter melllom unge miljøer for improvisert musikk og fortolkninger av eldgamle tradisjoner. Selv denne nytenkningen er jo forsåvidt en kjent tradisjon i norsk jazz, tenk bare på Torgrim Sollids «Østerdalsmusikk» eller Arild Andersens samarbeid med Kirsten Bråten Berg,  men det er sjelden blitt gjort på en så likeverdig, balansert og engasjerende måte som det vi ser mange eksempler på nå. En som har skapt et ekstra sterkt navn for seg selv de siste par årene, er hardingfelespiller Erlend Apneseth. Han har så til de grader har funnet en plass for spillet sitt å oppleves på en helt egen måte, hvor det ikke blir essensielt å velge om det er samtidsmusikk eller tradisjonsmusikk, men alltid har med jazzens improviserende idealer og
store billedskapende kvaliteter i bånn.

Det pleier være en stor opplevelse å se gutten fra Jølster opptre på scenen, det vil si han gjør forsåvidt ikke stort ut av seg, men tryller frem de utroligste landskap i lytternes fantasier, der spesielt en plukketeknikk på fela får instrumentet over i det som oppleves som helt nye stratosfærer. Dette har vært spesielt vellykket i trioen hans, der sinnrike groover og mild elektronikk skaper en helt egen temperatur i musikken, og alle tre musikerne er like viktige for den soniske helheten. Men det kan være ekstra spennende å være vitne til musikere som går litt utenom konfortsonen, og det er nettopp dét
Erlend Apneseth gjør i sommer.

Bestillingsverket «Fragmentarium» har ingen hørt ennå, og det er dermed vanskelig å si noe om det. Men det er noen ledetråder her. Tittelen minner mistenkelig mye om sjangerbenevnelsen i poeten og prosaisten Tor Ulvens moderne klassiker «Gravgaver» — et forfatterskap som har inspirert mange andre norske kunstnere med sine dystre men sjelfulle språklige utforskninger. Og det ligger noen potensielle føringer i musikerne han har med: hele Moskus-trioen, Ida  Løvli Hidle på akkordeon og Stein Urheim på gitarer. Sett disse potteskårene sammen og se hva som åpenbarer seg.

[event id=»14733″]

[festivalpass]