Ole Børud
Vi lever i en tid hvor den sjelfulle, funky siden av svunne tiårs westcoastpop (tenk Steely Dan, Michael McDonald og Doobie Brothers) har ått en voldsom renessanse blant hipstere og andre trendbevisste unge musikkfans, i en ironisk innpakning under banneret «yacht rock». Men pussig nok ser få av disse ut til å ha registrert at en av verdens fremste utøvere av denne musikkformen i samtiden, er norsk. Kanskje er det fordi ironi er et fullstendig fremmed begrep om man skal beskrive musikken til Ole Børud. Og gudskjelov for det! Ikke misforstå. Ole Børud er langt fra noen skjult skatt, eller noen ignorert musiker. Ikke blant de som bryr seg om slikt i hvert fall.
Det skyhøye nivået på de musikalske prestasjonene blir mer forståelig om man ser på bakgrunnen til Ole Børud. Som andre generasjons medlem i Børud-familien, en musikalsk institusjon i seg selv, har han vært profesjonell musiker siden han var 16, men i praksis stått på scenen på fulltid siden han kunne stå på to ben. Først i familiens egne band (gospelprosjektet Arnold B. Family er kanskje særlig relevant i denne settingen). Som gitarist og arrangør tilhører han eliten av landets live- og sessionmusikere, med samarbeid med artister som Torun Eriksen, Sofian og Oslo Gospel Choir, for ikke å snakke om hans bidrag til «Fly Away» (2009) – et internasjonalt tributealbum til David Foster, hvor Børud sto «skulder mot skulder» med bidragsytere som Bill Champlin og Mike Landau
Som liveartist har han delt scene med Andrae Crouch, varmet opp for Kirk Franklin i Globen, spilt på Cotton Club i Tokyo og vært gjest med Santa Fe And The City Horns i Las Vegas.
De siste par albumene til Børud har solgt oppunder ti tusen fysiske eksemplarer i Skandinavia og Japan – mildt sagt respektable tall i dagens digitale virkelighet.
In English:
We live in a time where the soulful, funky side of bygone decades of westcoastpop (like Steely Dan, Michael McDonald and Doobie Brothers) has been getting a tremendous renaissance amongst hipsters and other trend-conscious young music fans, often in an ironic packaging under the banner «yacht rock.» But funnily enough, only a few of them seem to have noticed that one of the foremost practitioners of this form of music in contemporary times, is Norwegian. Maybe it’s because irony is a completely foreign concept if we are to describe the music of Ole Børud. Ole Børud is far from a hidden treasure, nor ignored musician.
As a live artist, he has shared the stage with Andrae Crouch, warmed up for Kirk Franklin in Globen, played at the Cotton Club in Tokyo and been a guest with Santa Fe and The City Horns in Las Vegas. The last couple of albums Børud has sold around ten thousand copies in Scandinavia and Japan – to say the least, very respectable numbers in today’s digital reality.
