Et landskap hinsides ord
I går, i Galleri Åkerns nydelige hage, rett før Hilde Marie Holsens konsert, var det ikke så lett for meg å sette ord på det som skulle spilles. Jeg spurte en person som også ventet på å gå inn om Holsens musikk er det som kalles «frijazz», men han ristet på hodet. Når jeg snakket om «eksperimentell musikk» strakk han et ja som for å si «egentlig ikke». Til slutt forklarte han at man aldri virkelig vet hvor sjangre, undersjangre, merkelapper og båser begynner og slutter. På festivalens program leste jeg at Holsens musikk ligger i «et skjæringspunkt mellom jazz, drone- og samtidsmusikk», men jeg vet ikke hva drone- og samtidsmusikk er, og jeg skulle oppleve det som vanskelig om noen skulle be meg om å definere jazz. Forhåpentligvis skulle Holsen, som jeg skulle intervjue etter konserten, kunne gi meg innsikt i hva hennes arbeid handler om.
Jeg forestilte meg at hennes musikk kanskje er som disse abstrakte maleriene som man ikke forstår når man først ser dem og som man enda mindre forstår etter å ha lest det kunstneren selv skrev om dem. Men jeg tok feil.
Holsen fortalte meg at man må «sette ord på musikken» når man «henvender seg ut mot publikum og pressen og festivaler og arrangører.» Men når jeg pekte på at mange mennesker hadde kommet på konserten og at hun derfor oppnår en viss suksess til tross for at hennes musikk kanskje er utenom det vanlige, sa hun at presentasjonen ofte kan «være mer fremmedgjørende enn musikken selv.» Hun snakker om å «la musikken tale for seg» og virker bare glad for at publikumet tar seg friheten til å gi hennes musikk mening gjennom frie assosiasjoner. Hun sier at hun ønsker å formidle et eller annet, og at det er opp til lytteren å bestemme hva hun har formidlet.
Holsen selv brukte uttrykket «improviserte lydlandskap» for å beskrive sin musikk. Da jeg spurte henne hva hun synes om begrepet «særing» som festivalen bruker til å betegne de som har sans for blant annet den typen musikk hun spiller, sa hun at hun skjønte meningen. Hun skilte mellom en type musikk som er «lettere tilgjengelig», umiddelbart forståelig «fordi det høres ut som ting man har hørt før», og en annen type musikk som hennes, som kanskje er «mer uforståelig», og krever at man er åpen for å høre lyder som ikke hører til «den klassiske poplåten eller jazzlåt-skjema.»
Jeg spurte henne om hun ønsker å ikke bli forstått, og hun svarte «Nei, jeg vil jo ikke ikke bli forstått» og lo. Så hun fortsatte:
– «Det er det som er veldig hyggelig når man merker det at publikum har hatt en opplevelse, ikke sant? Sånn at de blir sjokkert eller overrasket over at det: ”Hoi, det her var en fin opplevelse.” Det synes jeg er helt fantastisk. Da har man jo gitt dem noe som de ikke visste hva var, kanskje. Også får de en god opplevelse ut av det. Og da forstår de jo det. Sånn at musikk blir forståelig musikk igjen. Men de måtte være åpne for det.»
Å dra mennesker ut av gjenkjennelighetens bekvemhet kan presist være det å konfrontere dem med former de ikke ennå kan benevne. «Skjæringspunkt» eller «uklare grenser» er ord som kan brukes til å skjule det at man egentlig mangler ord. Man burde kanskje nøye seg med å bruke egennavn for å snakke om det uvanlige, som man gjør når man for eksempel kaller en storm Hilde. Fordi egennavn ofte er mer elastiske og flersidige enn adjektiv. Holsen knyttet tre navn til sin musikk da jeg spurte henne hvem spiller samme type musikk som henne: Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Ikue Mori.
Tekst: Nadji Aïssa Khéfif / Foto: Magnus Stivi
