DEN EVIGE TALENTSPEIDEREN
Tekst og bilde: Irene Mjøseng, Frivillig i KJF
DEN EVIGE TALENTSPEIDEREN
Han er festivalens hjerte, sjel og hukommelse. Han er festivalens fortid og framtid. Men nå gjør Tor Dalaker Lund det utenkelige. Han skal slutte som leder av programkomiteen.
– Etter 30 år, var det på tide, mener han.
– Jeg ville gi meg før jeg gikk lei. Jeg tror det er bra for både meg og festivalen at det bli en forandring. Ikke bare med ny jazzsjef.
Da Kai Gustavsen sa opp stillingen sin i våres, var spenningen stor om hvem som skulle overta. Det ble Ragnhild Menes, som har jobbet i jazzfestivalen i tidligere og som da hadde et et nært samarbeid med Tor. Hun har også vært en del av programkomiteen i årevis. Derfor er han ikke redd for at jazzen skal lide altfor mye, nå som han trekker seg. Men han lover å ikke bli helt borte.
Han driver også jazzklubben Jazz Evidence, og det skal han fortsette med. I tillegg regner han med å bidra der det trengs i det som har blitt Norges største jazzfestival, også i årene framover.
– Hvordan hadde det seg at du havnet inn i jazzfestivalen for alle de årene siden?
– Jeg kom med i den såkalte PR-gruppa på slutten 1980-tallet. Noen der ba med om å skrive litt for Laagendalsposten, siden det ble solgt så lite billetter. Den gangen hadde PR-gruppa en representant i programkomiteen, og det ble meg.
I følge ham, er det ikke bare størrelsen på jazzfestivalen har forandret seg.
– Den har gått fra å være introvert, til å være ekstrovert. Og det startet med Tore Flesjø. Han var festivalsjef i 11 år, og gjorde veldig mye bra for festivalen. Jeg er også fornøyd med at vi har greid å få festivalen til å bli en del av byen.
Han trekker fram bruken av de ulike spillestedene rundt om i byen. Dem vi nå tar som en selvfølge, men som ikke var med fra starten av.
– Mølla har blitt hjertet i festivalen! Det er også her vi har jazzklubben, og jazzkafeer i helgene. Mange av musikerne sier at de liker seg så godt på Mølla. Da mener jeg vi har lykkes, forteller han.
Etter å ha jobbet fram enda et jazzprogram, har han ett rituale han setter stor pris på.
– Den største belønningen, er når jeg går ut i byen ganske trøtt og sliten, en sen kveld under festivalen. Og får oppleve at musikerne har det bra på scenen sammen med publikum. Det er den aller beste jazzopplevelsen jeg kan ha, sier han og smiler.
Men én ting tolerer han ikke, når han er på konsert.
– Jeg hater å gå på konsert med mye prat og bråk! Men da går jeg, altså. Det gidder jeg ikke å være med på.
Men jazzpublikummet er vanligvis stille og lyttende, legger han til.
I tillegg til Mølla, er det også ett spillested han er litt ekstra opptatt av. Nemlig Jazzboksen. Den begynner også å bli en viktig del av festival-tradisjonen. Selv om den er ett av de nyeste tilskuddene til spillesteder. Kanskje er det symbolsk at den ligger i veikrysset midt i sentrum av byen, som er helt uten regulering. Det er ingen trafikklys, ingen oppmerkede fotgjengerfelt eller noen som passer på hvordan man skal kjøre. Man må finne det ut selv, i samspill med de andre trafikantene man møter på sin vei. Og kanskje er akkurat dette, jazzens kjerne.
Spesielt for de nye musikerne, som skal finne sin vei inn i jazzens forunderlige verden. Her er det musikerne selv som finner sin egen retning. Uten altfor mye påvirkning utenfra, av etablerte normer og regler. Tor har alltid vært opptatt av å finne nye, unge talenter som han kan gi spillejobber i festivalen. Det kan være i Jazzgata, eller de siste årene i Jazzboksen.
– Vi prøver å presentere de unge musikerne så mye vi bare kan. Med et håp om at de liker å spille der, forteller han.
– De som spiller i Jazzboksen får dagspass som honorar, og da får de unge musikerne med seg flere konserter. Og det er mange som oppdager festivalen på den måten.
Den gangen han startet hadde de jevnlige møter i programkomiteen. Og de ringte gjerne musikerne direkte fra møtene. Og hvis noen hadde lyst til å vise hva de holdt på med for tiden, sendte de gjerne kassetter og LP-er.
– Arbeidet vårt i programkomiteen, har også forandret seg enormt. Nå foregår det meste på e-post, og vi har få møter lenger. Nå er det YouTube og en lenke vi kan klikke oss inn på for å høre nye ting.
Tor Dalaker Lunds mangeårige utrettelige innsats for jazzen, startet også et sted.
– Den eldste broren min kjøpte jazzplater og han tok meg med min aller første jazzkonsert i en idrettshall i Oslo. Det var starten for meg.
– Men etter at jeg ble student i Oslo, tok det helt av. Det var en jazzklubb på studentbyen på Sogn, og der opplevde jeg Arild Andersen, Jan Garbarek og Jon Christiansen da de var unge.
Men fra å snakke om de gamle jazzheltene, gjør Tor som han pleier. Nemlig å dra linjene fram til å dag, og alle de talentfulle musikerne som har vokst fram i årene etterpå. Blant dem han nevner er Kongsberg-baserte Krokofant, med Tom Hasslan og Aksel Skalstad som frontfigurer. Hasslan spiller gitar. Skalstad trommer. De har gjort seg bemerket også utenfor Kongsberg grenser, med gode kritikker og stor publikumsappell.
– De er så gode! Jeg jobber hele tiden for at de skal komme hit og opptre her så ofte som mulig. Nå har de beveget seg videre, og finne andre konstellasjoner å spille med. Jeg gleder meg til å følge med dem også, framover.
Han interesse for å finne nye jazztalenter, blir aldri mindre. Derfor har han jobbet for at Kongsberg Jazzfestival skal dele ut en egen pris til dem som er unge og aller mest lovende. Derfor har Rekrutteringsprisen blitt delt ut siden 2005. Den deles ut hvert år, til dem under 25 år. – Den har vært viktig for meg, og viktig å gi musikere fra Kongsberg et puff framover i sin videre musikk-karriere.
Prisen deles ut under årets Jazzweekend, og en ny en på sommerens jazzfestival.
– Det har vært min oppgave, og det skal festivalen ha råd til. Det kommer veldig mange gode musikere herfra, og det må vi støtte opp om.
Blant dem som har fått prisen er Tom Hasslan, Aksel Skalstad, Håvard Aufles og Lindis Bottolfsen.
– Meningen med prisen er at de skal drive videre, og etablere seg som musikere. Det er også håpet.
Nå begynner Oslo-pressen å få øynene opp for flere av musikerne våre, også. Men som vanlig har alle de skriver om, spilt her i mange år før de oppdager dem, sier han med et lurt smil.