Clifford Brown / Max Roach Quintet: At Basin Street
Tors plateanbefaling i februar 2015
UTGITT I 1956
I denne serien med plateanbefalinger blir det som oftest til at jeg tar for meg nye plater – naturlig nok. Men det fins jo et oppkomme av mesterverk fra tidligere tider som det stadig er viktig å minne om, så denne gangen går vi tilbake til midt på 1950-tallet og til en av de fineste jazzband verden har hørt: Clifford Brown / Max Roach Quintet.
Det er ganske påfallende at så mange av jazzens trompetstjerneskudd døde unge. Bix Beiderbecke var ikke mer enn 28 år da han døde. Han drakk seg i hjel. Den fine be-boptrompeteren Fats Navarro rakk ikke å bli 27 år før den noe tvilsomme kombinasjonen narkotika og tuberkulose felte ham. Booker Little, kjent for et inspirert samarbeid med Max Roach og Eric Dolphy, ble ikke mer enn 23 år. Han fikk uremi på grunn av nyresvikt. Så er det Clifford Brown. Han døde i en bilulykke i juni 1956, fire måneder før han fylte 26. Men, heldigvis, i løpet av sin korte karriere rakk han å spille inn en rekke mesterverker. Månedens plate er innspilt i New York i 1956, og i tillegg til de to bandlederne får vi høre en ung Sonny Rollins på vei inn i sin første storhetsperiode. George Morrow spiller bass og Richie Powell piano. (Buds bror, forresten). Han døde i det samme bilkræsjet som Clifford.
Clifford Brown utvikla sin stil da Dizzy Gillespie og Fats Navarro var de store forbildene for enhver boptrompeter. Han tok utvilsomt sterkest inntrykk av Navarro, særlig hører vi dette på den fyldige, varme tonen han hadde i hornet. Dette hører vi til fulle på ‘At Basin Street’. Dessuten spilte han med en frapperende letthet og eleganse, og han hadde tilsynelatende ingen tekniske begrensninger, så hans svært melodiske improvisasjoner fløyt elegant over det rytmiske bakteppet. Og det swingte av spillet hans! Veldig! Max Roach er, helt fortjent, plassert som en av jazzhistorias mest betydningsfulle trommeslagere. Hør på denne plata, og du skjønner hvorfor. Både Sonny Rollins og Richie Powell spiller praktfulle soloer. På denne plata finner vi noen velkjente standardlåter som er spilt så mange ganger av så mange band at man kan få følelsen av at de er utspilt. Da bør man høre på Clifford & cos versjoner av ‘What is this thing called love’ og ‘April in Paris’. De er like doggfriske i dag som i 1956!
Når dere har hørt på denne plata, kan dere jo finne fram en utgave av Benny Golsons vakre hyllest til Clifford Brown, ‘I Remember Clifford’, f.eks. med Art Blakey’s Jazz Messengers fra Paris 1958. Der spiller komponisten sjøl med også. Hvis man da ikke foretrekker jazzens store lyriker Stan Getz. Det fins et opptak fra Stockholm i 1959 der han sammen med Bengt Hallberg sildrer en nydelig utgave av ‘I Remember Clifford’ utover forsvarsløse lyttere.
Da jeg for noen tiår siden skulle begynne i min første lektorjobb på en skole i Kongsberg, var dette omtrent det første en elev sa til meg: ‘Har du hørt Easy Living med Clifford Brown?’
– Tor Dalaker Lund
